Ble dopet ned og voldtatt av en fremmed mann i en alder av 12. Var borte fysisk og mentalt i to dager. Da jeg omsider kom til meg selv og gikk hjem, gjorde verken foreldre, barnevern eller skole noe med saken. Ingen forsøkte å etterforske hvor jeg var i løpet av de dagene, og ingen tok tak i at jeg regelrett ble psykokotisk i et halvt år etterpå. I voksen alder er jeg usikker på hvem jeg klandrer mest og hva jeg tok mest skade av: voldtekten eller neglisjeringen av omsorgspersoner.

Det er ikke mulig å ta på «Ikke forstyrr»-knappen mens mobilen ringer i ett sett. Det er ikke snakk om bare en eller to ring, det er snakk om flere 100 telefonsamtaler på minuttet. Ikke mange tar det seriøst. I hvert fall ikke når det føles ut som et ulv-ulv-opplegg. Greia var bare at jeg var så forelsket, eller er forelsket. Om det er ensomheten som gjør meg forelska, vet jeg ikke. Det er i hvert fall ikke personen jeg er forelsket i, samme personen som terroriserte meg i flere år. Fire år for å være eksakt. Ungdomstiden min er kastet bort på tull, tull jeg ikke ville være med på. Det er ikke mulig å endre på tiden, men det går an å gi slipp på fortiden og fortsette med framtiden.

Akkurat det sliter jeg enda med den dag i dag. Selvtilliten er nede, matlysten er ikke der lenger, jeg som var så glad i mat. Gutten ødela meg, terroriserte meg dag og natt for å få det han ville.

Om planene hans ikke gikk som planlagt ville det gå utover meg. Det kunne fort bli spredning av falske rykter, nakenbilder, lydopptak eller rett og slett bli drust ned i sengen. Det kom fort an på om han fikk viljen sin, eller om ting tok for lang tid for eksempel om jeg ikke svarte han fort nok, var jeg ei utro ho*e. Jeg ble fortalt daglig om hvor verdiløs jeg er, psykopat, ustabil, stygg, feit også videre. Det endte aldri. Ordene ble mer intense og styggere, og min selvtillit sank. Den sank så langt under jorda det gikk an å gå. Jeg ville ikke at noen skulle se på meg, fordi jeg har skjønt at jeg er så verdiløs og stygg,  at jeg er ingenting å se på. Det var ikke en eneste krangel vi kunne ha, uten at det ble konsekvenser av det etterpå. Politiet gjorde ikke mye, de henla saken der jeg hadde blitt slått med knyttneven av gutten. De på helsestasjonen sa bare opp og opp igjen samme tingene. «Det blir bra igjen!» sa det. Hvordan kan det bli bra, når flere 1000 har sett mine private bilder, som jeg ikke en gang har tatt selv, men blitt tatt av. Hvordan kan det bli bra, når jeg ikke en gang blir trodd på? Får bare høre at det går bra, noe det ikke gjør. Jeg kunne ikke gå en dag uten å få nye snapchatbrukere til å adde meg for å fortelle hvor fæl person jeg var. Jeg vet selv at jeg ikke er en fæl person, jeg hjelper alle rundt meg og adopterer dyr som kommer fra dårlige hjem, jeg gir fra meg de siste pengene jeg har om det var så. Jeg har aldri vært en slem person, men gutten jeg trodde jeg en gang elsket, har fått alle andre til å tro det.

Jeg gjorde alt for han, listen er nok flere kvitteringsruller lang, bare for å få dritt tilbake. Ikke en eneste positiv ting fikk jeg tilbake. Jeg gjorde alltid bursdagenes hans så spesiell, jeg brukte å finne en stor pappeske for å legge flere titalls gaver opp i boksen. Jeg skrev en fin bursdagstekst på 2 ark på pcen, ikke det brydde han seg om å lese, han gikk rett på gavene som nå er ødelagt ett år senere. De er enten revet i stykker eller klipt opp. Ennå den dag i dag, fremstår han for meg som en psykopat.

Jeg traff på en barndomsvenn/eks på byen som jeg ikke hadde sett på lenge. Vi pratet og jeg fortalte at jeg hadde fylt år. At jeg skulle på fest med en venninne, to kompiser og at det bare skulle være oss der. Jeg ba med Lars som barndomsvennen min het. Vi avtalte vi skulle møtes siden. Seinere på kvelden var jeg med min venninne, vi traff på Lars. Han gav meg en parfymeflaske i gave. Vi gikk til en leilighet, jeg er usikker på hvor den var. Gikk inn, satte oss ned og drakk. Høy musikk. Lars var pågående og de to andre mennene drakk og var veldig fulle. Guro startet å rote litt med han ene fyren. Jeg følte meg utilpass og dårlig ikke helt i form etter de to øla. Jeg ba min venninne om vi kunne gå for jeg viste ikke veien tilbake. Hun ba meg vente så sa han ene mannen at jeg kunne gå legge meg på rommet om jeg ikke var i form. Jeg gikk inn på rommet, det var to senger der. La meg ned i sengen, var uvel og følte meg utilpass men sloknet til tross for mye høy musikk. Etter en stund våknet jeg av at Lars var på meg. Han spurte om vi kunne ha sex. Jeg sa jeg ville ikke og prøvde å dytte han vekk. Han sa mange ord som jeg vil pule enten du vil eller ikke, få kjenne fitta di, få pule deg sår. På det tidspunktet følte jeg meg fanget men prøvde både sparke, dytte han vekk med hender og føtter. Men han holdt begge hendene mine fast med en hånd over hodet mitt, den ene hånden hans holdt han for munnen på meg siden jeg prøvde rope og hyle til ingen nytte på grunn av musikken, han var så ufattelig sterk og føttene hans presset mine føtter til skrevende posisjon. Han lente seg over meg byttet på hendene for og rive å slite av meg nedentil så han fikk tilgang. Jeg var tørr nedentil, svært tørr. Prøvde alt av krefter men han var for sterk på et tidspunkt rant tårene, stemmen forsvant, greide ikke gjøre noe frøys til, svevde ut av kroppen min, hørte ordene hans men jeg svevde over meg selv og så alt men greide ikke gjøre noe, jeg gråt mye. Han førte den inn og ut med harde tak. Jeg følte jeg blødde, var sår og hadde vondt nedentil. Han sa mange ord som det eneste jeg var brukanes til var å bli pult eller pule, jeg kom til å få syke barn, alle som var sammen med meg var bare med meg pga kroppen min og at det var godt å pule meg, jeg kom til bli narkoman og bli brukt av alle. Så mange ord som han sa og tårene rant mer. Føltes som ordene ble svidd inn i hodet mitt jeg følte det var sant. Med et gikk døren opp og han ene fyren kom inn. Han lo og tok bilder. Jeg kjempet og gråt men han var for full for å forstå. På et tidspunkt glapp Lars meg og han satte seg opp og sa unnskyld og at han ikke forsto hva han hadde gjort. Jeg dro opp buksa tok hånden smekke til han røsket til meg kamera og sprang ut i stuen ropte hva han hadde gjort men folk forsto ikke. Jeg vasset ut i mørket på veier jeg ikke vet hvor var. Følte meg skitten og alene. Brukt og mislykket. Ødelagt og brekt. Jeg ble aldri den samme igjen. Jeg gikk til politiet men politiet hadde vaktbytte, ble bedt om å vente, jeg hadde ikke tid så gikk ned og skaffet meg stoff. Startet med stoff den kvelden, satt under en bru, gråt og gråt gikk til meg selv, slo på dusjen, satte meg ned vannet hadde blitt kaldt hakket tenner satt der i flere timer. Frøs men ble aldri ren følte meg så ødelagt, sår og vondt. Noen dager etter så jeg på kamera på bildene og slettet de fleste bilder for ville ingen skulle se. Følte skam. Og sinne for at folk ikke hjalp meg.

Jeg sendte melding til han i etter tid men meldingen var ikke gyldig som bevis. Men jeg måtte betale en stor bot for og ha gitt han trusler på melding.

Det skjedde når jeg var 16/17, i dag er jeg 29 år. Enda ikke fått hjelp for det. Ser han daglig i flashback, lever i frykt og redsel. Ble aldri den jeg var. Ble ødelagt den kvelden og har siden vært ødelagt. Skal sies jeg levde opp til ordene hans, jeg lot folk bruke meg, jeg startet ruse meg, jeg fikk en sønn som var syk, jeg har alltid følt etter på at alt jeg er og alt jeg kan er å gi vekk kroppen min alt annet er ikke verd noe. Jeg har sørget for at ordene hans ble sanne, hvorfor vet jeg ikke. Men hans ord er i hodet mitt 24/7. Jeg ble aldri den jeg var. Jeg ble hans ord. Jeg ble hans eiendom. Jeg ble ødelagt. Jeg har ikke fått hjelp for det. Jeg sliter. Jeg lider. Men ingen ser og ingen hører. Han går fri. For mine bevis på melding han sendte i etter tid og tilsto er ikke gyldig, vitner er ikke gyldig på grunn av alkohol, og bildene var heller ikke gyldig – så mye bevis men ingenting er gyldig. Jeg fikk hundre tusen i erstatning for et liv som ble ødelagt på hel tid. For meg er ikke det nok for jeg lider enda. Han går fri. La Norge kjempe for at voldtektsmenn blir tatt, så folk går til politiet. Men når saker blir henlagt på en uke så prøver ikke Norge hardt nok og folk går ikke når alt blir henlagt. Norge må hjelpe de som lider, hjelp ofrene, få voldtektsmenn i bur. Gå gjennom gamle saker, kjemp for at de blir tatt. Hjelp de som lider, tilby hjelp og gi dem det de har krav på når livet blir ødelagt.

Personene i denne teksten er anonymisert. Det er ikke brukt deres virkelige navn.

Jeg var 9 år gammel da en gutt dro meg med inn på ett av skolens toaletter og fikk meg med på en «lek». Jeg husker ikke om han var den eneste i rommet. Jeg ble gitt to valg, typ 1: kyss meg 2: klin med meg. Ettersom leken fortsette ble valgene mer og mer vulgære, og jeg følte mer og mer på ubehag. Jeg sto til slutt kun i undertøy, og så liten som jeg var betydde det kun underbukse. Det siste valget han ga meg var kun en ting; sex, eller sex.

Når jeg husket dette for et år siden, var jeg utrolig lettet for at skoleklokken ringte inn til time før det gikk videre. At det skulle ta meg mer enn 10 år å huske det er jeg i senere tid glad for.

Jeg startet året 2020 med håp om et bedre år. Nå sitter jeg her, i sen oktober og skulle ønske jeg hadde visst hva jeg gikk inn i.

Tidlig 2020 ble jeg utsatt for enda en voldtekt. Denne gangen gikk det så langt og mye lenger enn det gikk første gangen. Jeg blødde i fire dager.

Det som startet som en morsom kveld med venner og nye bekjente ble fort en kveld jeg skulle ønske jeg kunne ha gått glipp av. Alt gikk så fint; jeg var full, jeg fikk oppmerksomhet av flere menn, og følte meg varm og deilig. I neste øyeblikk blir jeg dratt opp en trapp lenger inn i klubben, og tvunget til å gjøre ting jeg aldri ville være med på. Fire rist på hodet og beskjeder om at jeg ville bli med vennene mine stoppet han ikke fra å tvinge seg inn i meg. Det var min første gang. Jeg skulle ønske jeg ikke dro ut den kvelden.

Jeg venter fortsatt på å få startet opp behandling på DPS. Utredning tar lang tid. Jeg håper virkelig det kommer til å gjøre meg godt å få snakket med psykolog. Etter den første hendelsen har jeg aldri klart å stole på menn. Å være alene med en mann er som å være i helvete. Jeg sliter med å spise. På en god dag sovner jeg før 4. Selv de menna i familien jeg har kjent siden jeg og de selv ble født er ikke til å stole på.

Det verste er frykten for å ikke bli trodd. Du sa jo ikke nei, sier de inne i hodet mitt. Du tok jo på han, hva trodde du skulle skje sier de. Selv de nærmeste jeg kjenner er jeg redd for at skal ta hans side.

Men jeg er litt bedre. Jeg tok vekk blokkeringa jeg hadde på han på sosiale medier. Jeg klarer å drikke en smoothie om mat er for vanskelig. Jeg er inne i systemet hos psykolog. Jeg tør å sove, selv om jeg må ha på lys.

Det er bare litt vanskelig å se det noen dager.

For ett år siden ble jeg voldtatt av en på fest. På det tidspunktet hadde jeg begynt å date en fyr, og dagen etter snakket vi på telefonen og jeg fortalte han hva som hadde skjedd. Han la skylden på meg og sa at han ikke skjønte hvordan jeg kunne bli voldtatt, fordi jeg er feminist. Etter det kontaktet han meg aldri igjen.

Jeg har slitt med selvfølelse, utenforskap, ensomhet hele livet. Jeg sliter også med konsentrasjonen og har store vansker med å stole på folk.

Jeg har et voldsomt trykk i hodet stort sett de fleste dagene og når jeg går kjenner jeg ikke bakken. Hver gang jeg legger meg får jeg skikkelig hjertebank – sånn du får når du er veldig redd og det kjennes som jeg ligger på toppen av en seng som er buet (som i n) og jeg klamrer meg fast.

Noen ganger, når jeg holder på å sovne, kjennes det ut som en katt går oppover benet mitt, eller som at noen tar på meg utenpå dyna, opp over lårene. Noen ganger kjennes det ut som jeg har noe varmt og hardt i den ene hånden. Jeg har mye mareritt og det er ekkelt å fortelle om de bildene og fornemmelsene jeg får. De involverer oppkast og avføring.

Jeg ble misbrukt som barn. Jeg har fått det bekreftet av en annen som også ble det. Jeg husker ikke, men kroppen gjør det. Smerter i kroppen, fatigue. Jeg føler meg utenfor livet, som om livet er en film. Det er mine ettervirkninger av overgrep i barndommen

Jeg var rundt 4 år. Kanskje nesten 5, jeg er ikke sikker.

Jeg lå i den varme senga mi og hørte HAN i trappen. Fottrinnene var hans. Harde, respektløse tramp. Iskloen tok tak i magen og strammet grepet hardt. Hva nå? Med hele den lille kroppen stiv, ble jeg liggende under teppet. Hva hadde vi gjort nå? Hva hadde vi gjort galt? Tankene raste, jeg husket ingenting som var galt. Ikke at det trengte å være noe galt, det var ikke det. Døren ble revet opp, kroppen gikk fra å være stiv til å forsvinne. Eller jeg forsvant. Opp  over hodet et sted. Han gikk forbi min seng og bort til min søsters, hun var 9 år. Jeg tenkte at det ikke var jeg som skulle få bank, men henne. De vanlige lydene av juling og slag kom ikke. En tynn jentestemme ba: Nei jeg vil ikke! Nesten forsiktig, som om det var om å gjøre at han ikke skulle bli sint og slå. Det basket i tepper, sengen knaket og det var lyder jeg ikke kjente igjen. Jeg lå så musestille som jeg kunne, ville ikke på noen måte tilkjennegi at jeg var våken. Kanskje jeg slapp unna dette som jeg ikke visste hva var? En annerledes lyd enn sint stemme fylte rommet, men den hørtes farlig ut likevel. Et hardt slag hørtes, et klask som når noen slår et ansikt med flat hånd. Jeg hadde hørt det mange ganger før, og følt det i mitt eget ansikt også. Han gikk ut av rommet igjen, slamret døren igjen etter seg og jeg kunne høre min søster ligge og gråte. Jeg ventet enda en stund, så hvisket jeg: Hva var det pappa gjorde? Hysj sa hun. Legg deg og sov. Jeg spurte igjen, men fikk samme svar. Lenge ble jeg liggende og høre henne gråte ned i puta si. Slik var hverdagen for to små jenter et sted i Nord-Norge. Senere ble det min tur.

Vi har aldri snakket om det, det eksisterer ikke. Det har derimot splittet oss, og jeg hater han mest for at han tok fra meg søsteren min. Vi finner aldri veien tilbake til hverandre igjen, den vonde veien er alt for kronglete og minebelagt til det. Seksuelle overgrep er det mest skammelige som kan skje et lite barn og det følger deg livet ut uansett hvor mange terapeuter du snakker med.

Jeg var sjåfør for kjæresten og vennene. Festen var en hjemmefest til en fyr jeg ikke kjente fra før av. Vi satt sammen og skravla og hadde det hyggelig på stua. Utpå kvelden/natta sovna jeg visst. Jeg drømmer og i drømme føler jeg at noe er feil. Så får jeg kjenne at noen tar på meg innenfor trusa mi. Når jeg slår opp øynene sitter det en godt voksen, fremmed fyr der. Alle de andre har gått ned i første etasje. I det jeg slår opp øynene reiser jeg meg opp. Jeg har buksene halvveis ned på lårene. I det jeg har satt meg opp griper han hardt tak i overarmen min og hveser «dette sier du ikke til noen».

Jeg fortrengte denne hendelsen i mange år. Har slitt med angst, depresjoner og ptsd. Mange år etter begynte jeg å fornemme at noe har skjedd. Etter hvert kom det bilder til meg, eller fornemmelser av minner og da kom også denne hendelsen tilbake.

Jeg trenger hjelp og føler meg in limbo med lang ventetid hos lege og enda lengre for opphold i spesialisthelsetjenesten. Det er fortvilende.

Jeg ble voldtatt av eksen mens vi var sammen. I starten trodde jeg han var en grei, litt nerdete BI-gutt, og en av venninnene mine sa at han var hyggelig. Jeg er en veldig bestemt person og opplevde at han satte pris på hvor direkte og frittalende jeg var. Men det ble sakte og sikkert verre.

Han begynte å isolere meg fra vennene mine og begynte å peke ut feil ved meg, som at jeg ikke gikk med riktige klær (BI-jentene var mye finere) og at jeg var for høylytt og ubehagelig å være rundt. Han måtte ha sex hver kveld, og jeg måtte komme over et vist antall dager i uka. Etterhvert begynte jeg å få soppinfeksjoner fordi han tok meg så mye i skrittet uten å vaske hendene eller spørre først, han dyttet til og med kroppssåpe inn i vaginaen min en gang mens vi var i dusjen.

Når han gjorde noe ubehagelig og jeg fortalte han det ble han defensiv og kom med masse unnskyldninger, han kunne snakke i evigheter om hvorfor han egentlig hadde rett og jeg måtte bare sitte å høre på. Det ble spesielt ille etter vår første valentinsdag og jeg lagde et kinesiskinspirert måltid pga kinesisk nyttår, som inneholdt en hel dampet fisk. Han ble dritsur og klagde hele dagen. Både jeg og romkameraten syns det var ubehagelig og jeg ble dritsur. Den kvelden sa jeg strengt nei til sex, men han sluttet ikke å mase. Han fikk meg til å følge meg slem, siden jeg nektet ham denne intimiteten han hadde behov for og mente var normalt. Etter det fikk jeg problemer med å bli våt og fikk vondt av samleie.

Jeg skulle ønske jeg kunne si jeg forlot han, men jeg gjorde ikke det. Alle andre i livet mitt syns han var en fin fyr, han var veldig karismatisk og smilte mye, men noen av venninnene mine merket feil ved han. Som at han aldri sa unnskyld, han nektet å ta feil, han mente alle kvinner som gamer gjør det bare for oppmerksomhet fra menn, feminisme er noe tull, bla bla bla. Men de sa aldri noe, fordi det er så frekt å klage på andres kjærester. Jeg knakk til slutt sammen og fortalte en venninne gråtende hva som skjedde, og hun sa med en gang at det var voldtekt og at han var en forferdelig person. Men jeg var så dum og googlet meg frem til en annen løsning, og bestemte meg for at jeg bare ikke jobbet hardt nok i forholdet og at alt var min skyld. Han sa til meg at venninnen min var sjalu på forholdet vårt og at hun sier hva som helst for oppmerksomhet.

Tiden etter dette ble som en dårlig drøm, hvor jeg prøvde og prøvde og alt bare ble verre og verre. Vi kjørte til Italia den sommeren (2018) og jeg fikk ikke lov til å si nei til å ha sex i teltet, heller ikke i feriehuset til vennen hans og siste dag på vei hjem i Danmark tvang han meg til å suge han på Hirtshals bunkerne og det var såvidt et barn med faren ikke så oss. Jeg følte meg så uendelig skitten og jeg kan ikke glemme barnet sitt ansikt,  det var som om det viste hva som hadde skjedd.

Det ble bare verre de neste månedene. Jeg gjorde det forferdelig på skolen, han tvang meg til å komme over minst 4-5 ganger i uka. Om jeg nektet guilttrippet han meg og sa jeg var en dårlig kjæreste. Når jeg var med han klarte jeg ikke gjøre noe, jeg ville bare være på mobilen min eller sove. Jeg fikk ikke bestemme når jeg skulle sove eller stå opp, eller om jeg fikk dra på skolen eller om jeg fikk sove med klær. Når jeg nektet å ha sex med han tvang han meg til å suge han eller ta på ballene hans mens jeg stønnet og han tok på puppene mine.

Når jeg flatt nektet å ha sex med han begynte han å gråte og når jeg ignorerte han la han hodet sitt oppå meg slik at jeg kunne kjenne tårene renne nedover kroppen min. Om jeg prøvde å trøste han begynte han fort å ta på puppene mine og stønne. Om jeg dyttet han vekk gråt han bare høyere, og sluttet ikke å gråte til jeg lot han ha sex med meg. Det gjorde forferdelig vondt hver gang, jeg klarte ikke å bli våt, all penetrering var ekstremt smertefull og jeg pleide å ligge våken om nettene og gråte mens han sovnet med en gang han kom. Noen ganger sa han at det var leit at jeg fikk så vondt, men foreslo aldri at vi skulle ta en sexpause.

Den verste gangen var da vi var ute med mastergruppen hans hjemme hos en kjempekoselig russisk jente, som var så utrolig grei at jeg fikk vondt. Alle ble litt fulle og vi dro på en nattur til en butikk, på vei tilbake fant vi en fotballbane med en fotball og noen av gjengen begynte å sparke fotballen som traff meg i hodet. Jeg var ganske full, men ble veldig rør i hodet. Russeren tilbød meg å sove over og jeg takket ja, men han tvang meg til å bli med han hjem. Han sjekket ikke busstidene, så vi måtte først gå i 40 min så vente 1,5 time på bussen. Jeg husker jeg var kald og gråt masse mens jeg ventet, noen gikk forbi og så på meg, men sa ingenting. Da vi endelig nådde frem, fikk jeg så klart ikke lov til å si nei til sex.

Han begynte å kjøpe ting til meg, som dyr mat, dyr bursdagsgave, dyre ring jeg smålig nevnte jeg ønsket meg, han innrømmet etter en tur på Visa hvor jeg kjøpte sminke at han hadde betalt om jeg hadde hatt sex med han kvelden før. Alt sluttet da eksamensperioden høsten 2018 begynte og jeg måtte studere. Jeg begynte å svare senere på meldinger og ignorerte når han ringte. Jeg hadde akkurat flyttet inn med en venn, og han ringte henne når jeg ikke svarte. Jeg klagde mye til vennen og hun sa at jeg ikke kunne være fornøyd siden alt jeg gjorde var å klage. Jeg fortalte ikke om voldtektene, fordi han var veldig streng på at ingen skulle være involvert i forholder vårt og at på BI fikk de streng beskjed om å ha et bra image. Vennen og jeg inviterte over resten av gjengen og fortalte at jeg hadde noe viktig å si,  jeg innrømmet hvor fæl og manipulerende han var og alle fikk helt sjokk.

Etter det nektet jeg å dra hjem til han. Etter min siste eksamen dro jeg til moren min for å spise middag og søsteren min var der, jeg hadde fortalt både søsteren min og moren min hvordan han var (men ikke om voldtektene) og da han ringte flere ganger under middagen svarte søsteren min til slutt og da var han endelig villig til å slå opp.

Jeg følte meg så utrolig fri, men jeg hadde problemer med å sove, det føltes ut som om noen lå ved siden av meg i sengen og bare ventet på å ta på meg. Jeg blokkerte ut alle de vonde opplevelsene og kastet meg inn i skole, studentorganisasjoner og venner. Men det var alltid noe som gikk galt, det var som om jeg var blitt ødelagt og sommeren 2019 sov jeg så mye jeg kunne.

Det var ikke før jeg fortalte en jente i klassen om hvordan eksen gråt når jeg nektet å ha sex og hun sa «uff, jeg kjenner flere som har blitt voldtatt av kjæresten/ektemannen» at det slo meg at jeg hadde faktisk blitt voldtatt. Nå har jeg endelig bestemt meg for å anmelde fyren, se en psykolog og en gynekolog, og begynne å fortelle de rundt meg om hva som skjedde. Jeg er et mørketall, men jeg skal ut.

Jeg ble utsatt for mange forskjellige overgrep av samme person da jeg gikk på videregående. Jeg hadde en kjæreste, og jeg merket ikke hvor kontrollerende han var før på slutten av forholdet vårt. Han skulle ha alt det beste, imens jeg fikk bare det dårlige som ble igjen. I tillegg så slo han meg opptil flere ganger. Det var han, han og han det handlet om. Aldri meg.

Det skjedde veldig mye i dette forholdet. Nå har jeg valgt å skrive om det aller verste som skjedde, for min del. En ettermiddag da vi lå å sov etter en slitsom dag på skolen, våknet jeg plutselig av at han tok på meg og han ville ikke gi seg, selv om jeg ba han slutte. Han endte opp med å presse fingeren sin inn i meg. Hardt. Jeg turte egentlig ikke å bli sint på han, fordi han ble så innmari sint tilbake, men noe inni meg sa til meg at «det her er ikke normalt»!

Jeg endte opp med å skrike ut «HVA GJØR DU?! KOM DEG UT!», men han ville ikke gå. Han hadde meg rundt lillefingeren, så han klarte å snakke seg til å bli. Jeg ville ikke være i den situasjonen lenger, så jeg gikk ut i stuen der foreldrene mine satt. Der kunne han i hvert fall ikke gjøre noe mer seksuelt mot meg.

Det gikk mange uker, men jeg klarte ikke å slutte å tenke på hva som hadde skjedd. Forholdet vårt ble sterkt påvirket av det (takk og pris), for jeg klarte nesten ikke å se på han lenger. De følelsene jeg hadde for han ble fort til et hat, men jeg kom meg ikke unna han. Helt til vi en dag (som alle andre dager, egentlig) hadde en stor krangel.

Han skrek ut at om det var så ille å være med han, så kunne jeg la vær. Jeg så mitt snitt, og sa «ja, det er greit». Akkurat da var jeg ikke redd han lenger. Jeg var så utrolig lei av hele han. Av at jeg ble så undertrykket, at han skulle ha absolutt hva han ville når han ville.

Etter dette prøvde jeg å holde meg så langt unna han som overhode mulig. Det var vanskelig, i og med at vi gikk i samme klasse på skolen. Han hadde tlf nr til alle vennene mine og familien min. Han prøvde å ringe meg minst 15 ganger hver dag. Selv om det var slutt, så trodde han at han hadde rett til å vite hvor jeg var og hvem jeg var med til enhver tid.

Han ble etter hvert mer og mer fraværende fra skolen, og jeg takker Gud den dag i dag for at han til slutt droppet ut. Det hjalp meg med å komme meg unna. Jeg har også fortalt dette til mine nærmeste, slik at de vet at om han tar kontakt med de i fremtiden, så skal de ikke svare han.

Denne personen har den dag i dag fått seg ny kjæreste. Jeg er livredd for at han gjør det samme mot henne.