14 år var jeg bare, da jeg var på tur hjem fra sommerjobben jeg hadde. På tur hjem den kvelden møtte jeg på en «venn» og vi slo følge da vi ikke bodde så langt fra hverandre.

Han spurte om jeg ikke skulle bli med han hjem og spise mat. Jeg takket dessverre ja. Han var 20 år. Da vi kom inn døra i kjellerleiligheten hans, var det to kompiser av han der også. Jeg hilste pent på de og gikk på kjøkkenet for å spise. Kompisene kunne vel være rundt 25-30 år. Vi spiste, lo og pratet. «Vennen min» sa han hadde noe å vise meg på rommet sitt. Jeg nølte, men ble med han. Husker godt han sa «gå bare inn». Jeg gikk inn og han kom etter. Han lukket døren og så på meg med et tomt blikk. Jeg prøvde å komme meg forbi han, men han tok tak i meg å hev meg på senga. Jeg spurte han om hva han holdt på med og at jeg ville hjem. Han hørte ikke. Ingenting hjalp, jeg sa nei opptil flere ganger. Jeg ropte etter kompisene hans, om hjelp, men de kom ikke. Han kledde av seg nedentil, kløp meg i lårene så hardt at jeg ikke fikk til å gjøre noe. Det føltes som jeg mistet all kraften i kroppen. Det var uutholdelig. Tårene trillet, mens han trengte seg på. Jeg var jomfru, og det var så vondt. Det verket og svidde. Det føltes ut som en hel evighet. Trodde aldri han skulle bli ferdig. Jeg ba flere ganger om at han måtte slutte. Han gjorde ikke det, men bare fortsatte og fortsatte. Jeg ga opp. Jeg sviktet meg selv.

Den kvelden mistet jeg ikke bare jomfrudommen min, jeg mistet meg selv. Jeg ble innesluttet og deprimert. Begynte aldri på skole igjen og har aldri klart å fullføre noe. Jeg stoler ikke på folk og klarer ikke å knytte meg til noe eller noen. Jeg lever i mitt indre kaos av skam, skyld og fortrengelse. Angrer sånn på at jeg ikke sa noe til noen. Da hadde jeg kanskje klart å gjøre noe med livet mitt og hatt styrken til å gjøre noe samfunnsnyttig.

Jente 24