morketall.no

Jeg er et mørketall

Month: juni 2017

Det skjer igjen og igjen. Menn på byen, på bussen eller på gata.

Du sa du bare ville prate med meg. På toalettet var det stille og jeg stolte på deg. Vi var tross alt i samme tropp i militæret, men du ville ikke snakke. Du ville kysse, klå og vise frem hvor hard du var. Du tvang meg til å kjenne.

Men det er ikke du som som var mitt mørketall. Du innrømte alt både i avhør og til troppssjef. Du tok skylden og  jeg kunne slappe av. Vite at det ikke var min feil, at det ikke var noe jeg burde ha likt eller noe jeg hadde innbilt meg. Jeg visste ikke hvor godt det gjorde før det skjedde i gjen tre måneder senere, da av en ansatt i Forsvaret.

Du, ansatt i Forsvaret, var ikke så ærlig. Du løy i avhør og mente jeg måtte være sinnsyk for å kunne si slikt. Men jeg var ikke det, ikke før nå. Du fikk til noe ikke ti år med mobbing, utestengning og slåsskamper kunne. Du tok fra meg trua på at noen menn kan være gode, at jeg kunne likes, at jeg hadde verdi. Nå sitter jeg igjen knekt, usynlig, sinnsyk.

Jeg prøver å grave meg opp igjen. Gå på skolen og virke normal. Men halvveis på autopilot møter jeg mitt neste mørketall, på klassefest for endt semester. Du virket alene, litt utilpass, litt full. Så jeg danset med deg og snakket med deg. Selv om jeg har det kjipt vil jeg ikke at andre skal ha det sånn. Litt senere på kvelden tok du et grepa tak mellom beina mine og klemte til. Jeg dyttet deg vekk. Tenkte du hadde mistolka noen signaler. Men så spør du meg «du ser litt submissiv ut. er du submissiv?». Før eller etter den samtalen, jeg husker ikke helt, så bestemmer du deg igjen for at kroppen min er fritt frem. Høyrehånda di skyter frem og omslutter mitt venstre bryst og klemmer, hardt. Trodde det skulle gitt blåmerker. Desverre gjorde det ikke det, så jeg sto der igjen uten bevis for hva som hadde skjedd.

Det skjer igjen og igjen. Menn på byen, på bussen eller på gata. De bestemmer seg for at du bare er et objekt, noe de kan klemme og beføle som de selv ønsker. Hendene deres faller ikke bare på mystisk vis på brystene mine og gir ett lett klem. Eller på rumpa mi, hoftene mine, skrittet mitt.

Voldtatt i Forsvaret

Du var ansatt. Jeg var menig. Det skulle ikke skje.

På et lite sted i nord, ved en bar møttes vi. Nachspiel var vanlig. Menige ble med ofte, siden vi ikke fikk drikke på leir, men på dette «nache» ble ikke andre med. Alene i taxien med deg begynte jeg å angre på at jeg ble med. Så husket jeg mantraet. Vi har ikke sex i Forsvaret. Du betalte med kort og vi gikk inn i huset.

Jeg kom inn i en etasje med kjøkken og stue, en halv etasje ned var badet og soverommene. Trappen var til høyre for inngangsdøra. Badet rett frem og soverommene på sidene.

Det startet på soverommet til venstre for badet. Du prøvde å kle av meg og jeg kledde på meg. Til slutt sto jeg der i trusa. Da ville du dusje med meg. Hendene dine omsluttet mine håndledd og dro meg inn i dusjen — jeg på to stive bein. Med mine 180 cm er jeg ikke den letteste å dra avgårde med, men du gjorde det uansett. Det er her den detaljerte delen av hukommelsen stopper, den delen som prøvde å huske mest mulig detaljer i tilfelle jeg trengte de i ettertid.  Det er her det slutter å være meg. Jeg står ved siden av, som en tilskuer i mitt eget mareritt.

Så står jeg der i hjørnet av dusjen, prøver å unngå vannet, unngå dine hender. Da føler selv den høyeste jente seg liten, usynlig, ubetydelig. Med dine hender vandrende over og inni kroppen min der de ikke skulle være, ga jeg opp. Du trakk meg inn i vannstrålene ned på fanget ditt. Slik satt vi en stund til du bestemte at det var på tide å utforske neste rom. Soverommet til høyre for badet.

Her lå jeg med deg oppå meg, mine hvite knoker lukket rundt trusekanten sammen med dine. Jeg dro opp og du dro ned. Du vant. Så kryper du høyere opp på brystet mitt, holder armene mine over hodet, hardt. Jeg husker det ikke ordentlig lengre, men din ledige hånd vandrer igjen over min kropp og ditt lem nærmer seg mitt indre. Jeg får en arm løs, holden den foran som et beskyttende dekke. Det funker og etter hvert gir du opp på den fronten. Det ender med at jeg runker deg. Du kommer, du er ferdig med meg, jeg kan gå.

Saken ble henlagt på bevisets stilling. Han nekter for å ha truffet meg, vært på byen og tatt drosja. Han ble konfrontert med løgnene i avhøret og svarte likt på alle spørsmål.

Blåmerker, detaljert beskrivelse av omgivelsene og hva han gjorde, at han brukte kortet og tok drosje. Han løy under avhør og de visste han løy. Enda er ikke min troverdighet nok. Jeg hadde til og med riktig adresse. Adressen han sa en gang i drosja, det har brent seg fast.

Jeg er et mørketall selv Forsvaret ikke vil vedkjenne seg. De sier det er trygt for jenter der nå, men det er det ikke. To ganger skjedde det, og ryktene sprer seg fort på en leir uten mye annet å gjøre. Ikke bare om meg, men om alle jenter der.

Oi, det er sånn en jentetiss kjennes ut

Jeg var liten. Husker ikke akkurat hvor liten. Mellom fem og syv kanskje. Jeg og mine foreldre var ofte på besøk hos en annen familie. Der var det en gutt som var åtte år eldre.

Jeg husker at jeg syntes det var kjempespennende å få være med han inn på rommet hans. Det jeg husker i dag er setningen «Oi, det er sånn en jentetiss kjennes ut. Sånn kjennes jeg ut».  Så tok han hånda mi på tissen sin, mens han hadde sin hånd på min. Husker ikke mer.

Aldri vil jeg noen gang våkne

Jeg er redd for å gå på skolen, fordi der er han. Hvorfor han gjorde det han gjorde er jeg ikke sikker på. Vi hadde gått i samme klasse  i flere år, men aldri snakket sammen.

En natt forandret alt seg. Ingenting føles trygt lenger. Jeg kan ikke se meg selv i speile uten å føle meg ubetydelig eller brukt. Når jeg ikke gråter føler jeg meg bare helt tom. Ingen lykke eksisterer inni meg lenger. Eller jeg smiler, men aldri på ekte. Jeg flirer, men aldri slik jeg gjorde før. Jeg går med hode hevet hver gang jeg ser han, men innerst inne vil jeg bare slå han. Det skal jeg ikke gjøre, aldri. Aldri skal jeg synke så lavt.
Det var klassetur. Den helvetes klasseturen som ødela alt. Jeg lå der, sov. Men i hans øyne kunne jeg aldri bare ha sovet, fordi brått våknet jeg. Jeg skalv. Han lå inntil meg. Naken. Jeg prøvde å rope nei, men det kom bare en lav hviskelyd ut, men jeg er ganske sikker på at han hørte den. Likevel fortsatte han bare. Frem og tilbake. Nærmere og nærmere. Jeg prøvde å bevege meg bort, langt bort, men problemet var at han bare trakk seg nærmere inntil. Da feller jeg noen tårer og begynner å skjelve. Han stopper ikke. Han tar hendene oppover kroppen min. Til slutt, etter noe som føles som en evighet stopper han. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Sovner. Tårene stopper ikke, men jeg sovner. Sover. Aldri vil jeg noen gang våkne.

© 2018 morketall.no

Theme by Anders NorenUp ↑