Etter snart tre år er jeg endelig sterk nok til å anmelde voldtekten. Jeg hadde akkurat flyttet til utlandet i en relativt liten by i Tyskland og slet med å bli kjent med folk.
Jeg tok tysktimer ved siden av jobben og der ble jeg kjent med en ti år eldre amerikaner. Vi hang sammen en gang, han virket hyggelig, men litt merkelig. Da vi hang sammen prøvde han å kysse meg, men jeg trakk meg unna og sa at jeg ikke var interessert. En ukes tid senere spurte han om jeg ville dra ut med han og noen venner. Jeg var desperat etter å få noen venner, så jeg sa ja. Det skulle jeg aldri ha gjort.
Vi var ute på et utested. Jeg bestilte meg en drink og ba han passe på den når jeg skulle på do. Jeg husker nesten ingenting etter den drinken. Jeg våknet opp av at han var inni meg og når han kom presset han pikken ned halsen min og tvang han meg til å svelge. Jeg hadde tidenes verste hodepine, blåmerker over hele kroppen og blod fra nesa. Jeg begynte å huske småting som at han brukte sex-leketøy på meg. Hendene mine var bundet fast og jeg klarte ikke å komme meg unna. Jeg ville ikke. Han hadde slått til meg, da jeg prøvde å skrike og å stå imot.
På morgningen lot han som at alt var normalt, og fortalte meg at jeg hadde reagert på alkoholen og fått et paranoid anfall. I lang tid trodde jeg på det, alt for å ikke innrømme hva han hadde gjort mot meg. Jeg ringte familien jeg bodde hos og fikk de til å hente meg. I bilen hjem sa jeg at jeg hadde blitt for full kvelden før og at det var snilt av han å la meg sove der. Jeg ville ikke at de skulle tro at noe var galt.
Det tok meg lang tid å i det hele tatt innrømme til meg selv at det var noe galt. Det var ikke før et halvt år etterpå, da jeg flyttet tilbake til Norge at jeg tillot meg selv å tenke på det. Da gikk jeg rett i kjelleren. Kom meg aldri ut av leiligheten, drakk for meg selv nesten hver dag, slet med angstanfall og ble utrolig deprimert. Månedene gikk og jeg begynte å bli suicidal. Jeg klarte ikke å leve med den sorgen, skamfølelsen, tankene mine og alt det vonde inni meg. Det tok lang tid å komme meg på beina igjen, men jeg klarte det.
Det er mulig å oppleve noe så vanskelig, men komme ut av det i livet. Nå har det snart gått tre år, siden voldtekten. Jeg er endelig sterk og modig nok til å anmelde. Jeg skjønner hvorfor det er så mange mørketall, og hvorfor det er så få som anmelder. Frem til nå hadde jeg aldri sett for meg at jeg kom til å gjøre det. Nå snart tre år etterpå vet jeg at jeg ikke har beviser og saken blir helt sikkert henlagt. Jeg gjør det for min del og for å få tilbake min autonomi over egen kropp