Til tross for at jeg både sendte sms om hjelp til min mann to ganger, ringte politiet om natten og forsøkte å ta bilder av rommet jeg våknet opp i, så var etterforskeren klar på at overgriperne hadde gitt en annen forklaring enn meg. Han mente et sikkert bevis ville vært vitner eller film…
I Norge anno 2017 så er det egentlig rimelig fritt frem for disse som forgriper seg på andre.
Jeg husker momenter av turen, men det jeg husker best var kun da vi kom frem til stedet slippfesten var. Plutselig endte jeg opp med å gå bort fra slippfesten og en klubb som jeg aldri kom inn på. Jeg ble presset mot en bil og kjente en skarp smerte mellom beina. Så ble alt svart, helt til jeg hørte «Jeg kommer inn».
Panikk fosset over meg. Hva hadde akkurat skjedd og hvordan endte jeg opp her? Det var som om jeg plutselig hadde alle fem sanser tilbake og freaket helt ut. Jeg sa nei. Jeg sa nei og prøvde å forklare at jeg ikke var på noe prevensjon som piller eller stav. Men han gjorde det fortsatt.
Noen forbigående hadde funnet meg ved bilen, alene og gråtende. De ringte politiet, som kom etter hvert.
Deretter ble jeg kjørt til et voldtektsmottak og ringte foreldrene mine.
Dagen etter, på en mandag, så var jeg hjemme. Orket ikke noe. Absolutt ingenting. Plutselig fikk jeg en telefon med et nummer jeg aldri hadde sett før. Jeg svarte og det var politiet. Hun snakket angående informasjonen de hadde fått fra kvelden og forklarte situasjonen.
«Det er ikke grovt nok», sa hun.
To dager etter så fikk jeg kontakt med en advokat. Jeg fortalte henne om telefonsamtalen, som hun sa jeg aldri skulle ha fått.
Etter jeg hadde sovnet, våknet jeg av at han var inni meg. Jeg sa ¨Nei, gå ut av meg». Jeg husker at han spurte «Vil du jeg skal slutte?¨ og at jeg svarte ja. Jeg var for full og trøtt til å huske om han faktisk stoppet. Jeg vet bare at jeg sov, og ikke kunne si hverken ja eller nei. Jeg vil ikke engang prøve å beskrive følelsen av å våkne opp, naken, med dette mennesket i sengen med meg. Heller ikke følelsen jeg fikk da jeg fortalte det videre og de reagerte med gråt eller sinne, fordi jeg ikke anmeldte det. Jeg kan heller ikke beskrive følelsen jeg enda har etter at jeg fikk vite at jeg ikke er den første, og heller ikke den siste han gjorde dette mot. Og det viste seg at han ikke ville være den første som utnyttet min sårbarhet. Videre fulgte to gutter, en av dem en nær venn. En annen en fremmed, som etter hendelsen trakasserte meg i fire måneder. Begge disse overskred mine grenser og seksuelt trakasserte meg. Jeg føler meg ikke utsatt for voldtekt. Jeg føler meg bare fryktelig sårbar og feig.
© 2024 morketall.no
Theme by Anders Noren — Up ↑