For rundt 7-8 år siden, våknet jeg av at min daværende kjæreste trengte seg inn i meg. Jeg protesterte, forsøkte å dytte ham vekk og sa jeg ville sove.

Han presset meg til å la ham fullføre.

Jeg husker fremdeles følelsen av overtramp og av at jeg ikke ble hørt. Da han var ferdig begynte jeg å gråte. Han unnskyldte seg og sa han trodde det var en romantisk måte å vekke meg på.

I mange år fortalte jeg meg selv at det kun var en misforståelse, og ikke mer. Det tok meg mange år å forstå at det var voldtekt. Flere år senere kunne jeg våkne om nettene med panikkanfall, og jeg synes fremdeles det er vanskelig å tenke på. Fremdeles er jeg redd for å ha sex med ciskjønnet menn.

Jeg var 13 år. Sviktet av barnevernet og fosterhjemmet. Jeg fant trøst i vennskap. En venninne introduserte meg til en venn av kjæresten sin. Han var så snill og ga meg så mange komplimenter.

Jeg ble glad av å være med han. Jeg trodde han var 16 år, og det var ikke før vi ble sammen at han fortalte at han var 18. Etter han fortalte det snakket han kun om sex og de han hadde hatt sex med tidligere. Jeg sa til han at vi ikke kunne være sammen, om han ikke sluttet å prate om sex. Han sluttet. En dag stakk jeg av fra fosterhjemmet på grunn av krangling og kjefting. Jeg dro til typen og skulle sove hos han. Jeg var lei meg og trist. Han ga meg alkohol og hasj og sa det ville hjelpe. Jeg sovnet. Jeg våknet av at han hadde hånden sin mellom beina mine. Han dro kjønnsdelene sine mot meg. Jeg var livredd og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg reiste meg og løp derfra. Aldri har jeg snakket med han igjen. Og jeg vet ikke om han penetrerte meg engang. Skammen og følelsen av å ikke vite er vanskelig. Jeg har selv blitt seksuelt trakassert seks ganger bare i 2017 på skolen. Det skremmer meg og minner meg på eksen jeg hadde. Jeg orker ikke mer av dette.