Jeg tror jeg var 16 år da det skjedde, men jeg er ikke sikker. Jeg kan ha vært 15. Mamma tok meg med på et MC-treff med vennene sine. Av en eller annen grunn skulle jeg sitte bakpå sykkelen til en voksen kamerat av mamma. Hun sa noe om at jeg «skulle være motorsykkel-rypa hans» og «se så kjekk han er». Jeg fikk streng beskjed om at jeg måtte holde meg godt fast i ham, og lene meg med ham i svingene. For ellers kom vi til å velte. De brydde seg ingenting om at jeg var livredd, at jeg ikke turte kjøre så fort og at jeg aldri hadde sitti bakpå før. Så jeg satt klistra inn på ryggen til denne fremmede mannen, og klamra meg fast til ham for ikke å falle i asfalten og dø. Det var ekkelt. Hodet mitt rykka hele tiden bakover og vi sneia asfalten i svingene hele tida. Det kjentes som om hodet mitt var for tungt for halsen og holdt på å blåse av. Det tok veldig mange timer før vi kom fram.
Jeg veit ikke hvor vi var. Det var meninga at jeg skulle sove i samme telt som mamma, men jeg fant ut at jeg ikke kunne sove der. Hun ropte og skjelte meg ut foran vennene sine uten at jeg forsto hvorfor, så jeg gikk rundt der aleine.
Jeg husker at jeg frøys og gikk inn et sted der de hadde rigga opp en bar. Det kan ha vært en gammal gymsal. Det var fullt av drita fulle voksne og veldig høy musikk, men det var varmere enn i øl-teltet utafor. Jeg var edru. Jeg hadde fått en blå-valium av en fremmed mann når jeg satt aleine, men jeg hadde kasta den når han ikke kunne se det. Plutselig var mamma der med vennen sin. Hun kasta iskaldt øl over hele meg. Jeg fikk det i ansiktet og øynene og munnen. Det tjukke håret mitt og klærne mine ble søkk våte. Jeg frøs så jeg skalv. Mamma lo og lo. Hun ropte; «Nå er du døpt!».
Fordi jeg var kald, våt, klissete og lukta vondt, skulle jeg dusje i en garderobe i nærheten og få låne noen tørre klær. Det sto fulle folk i gangen utenfor dusjrommet og drakk. Det fantes ingen lås på døra og jeg ble redd for at noen av mannfolka skulle komme inn og gjøre meg noe, mens jeg stod der aleine og dusja. Jeg fortalte det til mamma. Jeg stolte på henne. Det skulle jeg ikke ha gjort.
Hun lovte meg flere ganger at hun skulle stå og passe på at ingen kom inn mens jeg dusja. Da jeg sto naken og skjelvende under dusjen og prøvde å få varmen, ble døra åpna av kameraten til mamma. Han som hun hadde bestemt at jeg skulle sitte bakpå motorsykkelen til på vei dit, og som jeg måtte klamre meg fast til for ikke å blåse rett av. Mamma sto i bakgrunnen av ham og drakk med noen hun kjente. Hun så meg rett inn i øynene og lo av meg. Jeg følte meg som en idiot og skamma meg over kroppen min. Jeg var redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Ansiktet til kameraten hennes var helt uttrykksløst mens han sto og glodde på meg, mens jeg måtte vaske av meg såpa og tørke meg. De lukka døra da jeg var nesten ferdig med å kle på meg.
Jeg turte ikke gå til mamma og vennene hennes for å sove i teltet hennes, jeg var sikker på at de kom til å gjøre meg noe. Det var tomt i hele bygningen der dusjrommet var. Jeg husker at jeg sjekka at hver eneste krok var tom. Jeg rulla ut liggeunderlaget mitt og soveposen min i en krok ved en slags halv trevegg, hvor jeg prøvde å gjemme meg bort. Like etter at jeg hadde lagt meg, kom mammas kamerat inn rett bort til der jeg lå. Jeg syntes det var rart at han visste nøyaktig hvor jeg hadde gjemt meg unna for å sove. Det var noe som ikke stemte.
Han pressa seg ned i soveposen min og la seg sammen med meg. Jeg tenkte at det var min feil at han gjorde det, fordi jeg hadde holdt rundt ham når jeg satt på sykkelen hans og fordi han hadde sett meg naken i dusjen. Han dreiv og tok på meg og kyssa på meg, og jeg lot ham bare gjøre det. Jeg tror at det var første gangen jeg kyssa med noen – på skolen sa guttene at jeg var tjukk og stygg og ekkel.
Men da den voksne mannen begynte å kle av meg og prøvde å presse seg inn i meg var det som om jeg «våkna opp». Jeg sa først at han ikke skulle kle av meg fordi jeg frøs sånn. Det brydde han seg ikke noe om. Jeg fortalte ham som sant var at jeg ikke kunne gjøre det med ham fordi jeg var jomfru, og ikke skulle ha sex før jeg fikk meg en kjæreste. Det var tydeligvis helt feil å si for å få ham til å slutte. Så jeg spurte ham om han hadde kondom. Det hadde han ikke. Så jeg sa at jeg ikke kunne ha sex med ham fordi jeg ikke kunne risikere å bli gravid. Men han sa bare «du blir helt sikkert ikke gravid» og «kom igjen nå» og lignende ting, mens han fortsatte. Jeg kom ikke på mer jeg kunne si. Så jeg gav opp. Jeg lå helt stille og så for meg hvordan mammas familie kom til å avsky meg, om de fant ut at jeg hadde hatt sex og til og med kanskje ble gravid.
Jeg var så forferdelig sliten av alt som hadde skjedd det siste døgnet. Jeg forstod ingenting. Akkurat da kom mamma og venninnene hennes løpende inn. Hun visste også akkurat hvor jeg lå. Kanskje det var vinduer der de hadde stått og sett inn? Jeg tror ikke det. Jeg husker bare trevegger. Kameraer kanskje? Det gikk helt rundt for meg.
Mamma sto over soveposen, der jeg lå og skamma meg med den voksne kameraten hennes. Jeg tror de lyste på oss med lommelykter eller en mobiltelefon. Hun og venninnene hennes sto over oss og kikka ned på oss der vi lå. Jeg turte ikke se opp. Mamma sa med høy, tilgjort stemme: «Neimen ligger dere her?». Og til meg: «Hva faen er det du tror du driver med?!». Kameraten hennes ble veldig sint og gikk. Som om han hadde hatt en avtale med mamma, og at dette ikke var en del av planen?
Mamma kommanderte meg opp. Mamma skjelte meg ut, ydmyka meg og kalte meg navn. Jeg stod skamfull og redd og tok imot. Jeg husker ikke alt hun sa, men er sikker på at «hore!» var et av ordene hun brukte. Så marsjerte hun ut med venninneflokken sin.
Jeg ringte en kamerat av meg for å fortelle hva som hadde skjedd. Jeg lurte på om han trodde at alt dette var min feil. Jeg lurte på om han trodde at jeg var blitt gal, for både moren min OG ALLE voksne her kunne da ikke være gale? «Hvor er du?» spurte kameraten min. «Jeg veit ikke» gråt jeg. Han sa at jeg måtte «komme meg vekk derfra. MED ÈN ENESTE GANG!». Jeg sneik meg ut av bygningen og fant en mørk grusvei bort fra teltleiren hvor moren min lå og sov. Jeg gikk og gikk. Det var kaldt og mørkt og bare jorder så langt jeg kunne se i alle retninger. Jeg fant ingen hus hvor jeg kunne be om hjelp. Så jeg gikk tilbake til bygningen og satt og så i veggen til det ble lyst.
Jeg satt der til lunsjtider, når jeg håpa at de hadde begynt å pakke sammen for å reise hjem. Jeg hadde ikke turt å sove et øyeblikk. Jeg gikk ned til mammas telt så vi kunne kjøre hjem. Det var sammen med den samme gjengen som vi kjørte til treffet med. Også han der kameraten hennes. Alle var veldig sinte på meg og jeg ble engstelig og redd. De nekta å se på meg eller snakke med meg. Jeg tror at jeg satt bakpå mammas sykkel tilbake. Denne gangen kjørte de i normal fart.
De stoppa et sted for å spise og gikk inn uten meg, som om jeg ikke fantes. Jeg husker at jeg stod aleine igjen utafor ved veien, ved siden av motorsyklene deres. Jeg så på alle menneskene og bilene og ville be om hjelp, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva jeg skulle si. Jeg var vanligvis så sjenert at jeg ikke turte å snakke med noen. Så jeg kjørte videre hjem med dem, etter at de hadde spist.
Som tenåring bodde jeg på gata i flere år. Jeg gjemte meg for moren min og politiet i trappeoppganger, kjellere, boder, tomme hus og nedrivningsgårder. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å begå selvmord. Jeg har aldri fått muligheten til å leve et normalt liv. Jeg er midt i livet og har sitti mange år i fengsel. Jeg vet ikke når, eller OM, jeg noensinne kommer ut.