Jeg er redd for å gå på skolen, fordi der er han. Hvorfor han gjorde det han gjorde er jeg ikke sikker på. Vi hadde gått i samme klasse  i flere år, men aldri snakket sammen.

En natt forandret alt seg. Ingenting føles trygt lenger. Jeg kan ikke se meg selv i speile uten å føle meg ubetydelig eller brukt. Når jeg ikke gråter føler jeg meg bare helt tom. Ingen lykke eksisterer inni meg lenger. Eller jeg smiler, men aldri på ekte. Jeg flirer, men aldri slik jeg gjorde før. Jeg går med hode hevet hver gang jeg ser han, men innerst inne vil jeg bare slå han. Det skal jeg ikke gjøre, aldri. Aldri skal jeg synke så lavt.
Det var klassetur. Den helvetes klasseturen som ødela alt. Jeg lå der, sov. Men i hans øyne kunne jeg aldri bare ha sovet, fordi brått våknet jeg. Jeg skalv. Han lå inntil meg. Naken. Jeg prøvde å rope nei, men det kom bare en lav hviskelyd ut, men jeg er ganske sikker på at han hørte den. Likevel fortsatte han bare. Frem og tilbake. Nærmere og nærmere. Jeg prøvde å bevege meg bort, langt bort, men problemet var at han bare trakk seg nærmere inntil. Da feller jeg noen tårer og begynner å skjelve. Han stopper ikke. Han tar hendene oppover kroppen min. Til slutt, etter noe som føles som en evighet stopper han. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Sovner. Tårene stopper ikke, men jeg sovner. Sover. Aldri vil jeg noen gang våkne.