Jeg satt ved siden av en ganske god kompis på bussen på Polen-turen uka før 10. klasse. Jeg har blitt mobbet så jeg sliter med tillit, men hadde kjent ham i mange år og gikk på skole med ham fra 8-10.

Han brøt den tilliten ved å flere dager på rad beføle puppene mine der midt i den fulle bussen, der hele trinnet mitt og flere foreldre satt rundt oss. Halvveis inn i turen fortalte jeg det til min tidligere bestevennine og hun sa at det sikkert var uten mening. Dagen etter sa jeg det til noen av de andre som jeg delte rom med og de tok det så seriøst! De sa de skulle passe på meg og ikke la meg være alene i nærheten av ham. Jeg satt med dem resten av turen. Støtten jeg fikk fra de andre var så viktig og jeg var så takknemlig!

Et halvt år senere fortalte jeg det til mine barndomsvenner, som også kjente ham. De trodde ikke noe på det og skjøv det til side med at han ikke mente å gjøre det. De tviholder på den troen ennå. Det har snart gått fire år, men jeg føler meg fortsatt ikke komfortabel rundt han. Desverre har jeg ikke så mange venner, så jeg møter ham stadig vekk.