Det starta da jeg var 12 eller 13. Vi hadde flyttet fra Oslo til et landlig sted. Jeg mistrivdes og begynte å vanke med en gjeng, som kunne by på litt spenning.

Jeg var oppdratt til å være en «snill pike» og ville ikke være det lengre. Den selvutnevnte lederen var i 20-årsalderen. Han var en ekkel og skremmende fyr, som hadde overtaket på oss og valgte ut meg. Jeg ble dratt inn i en gammel, utbrukt stall og fikk velge mellom ham, en knust ølflaske eller kniven hans. Jeg hadde sett ham stikke ned en og kaste fulle flasker på en annen, så jeg sa ja til ham. Etter det trua ham med å drepe lillebror og faren min, dersom jeg ikke gjemte meg da pappa lette etter meg på seine kvelder. Jeg lot ham. Trodde jeg reddet de jeg var glad i.

Jeg begynte å rømme til byen og ble barneprostituert i Stenersgt. på 70-tallet. Ble fort narkoman og traff en eldre mann som 22-åring, som ble veldig interressert i meg. Tenk, en snill mann med jobb og leilighet tilbød MEG en ny og bedre tilværelse. Jeg var naiv. Trodde alle «skikkelige mennesker» var bedre enn meg, så jeg var takknemlig og glad. Jeg fikk barn med ham, gifta meg, selv om jeg allerede skjønte at dette var ingen snill mann. Han trengte seg på meg når jeg sov, han hadde en enorm sexdrift, og som gift med meg var det hans rettighet. Mange, mange ganger. Å si nei, prøve å vri meg unna og å prøve å dytte ham vekk var umulig. Han brøt meg også ned psykisk og jeg hadde «værsågo`å gi litt tilbake». Jeg som var så heldig at han ville ha meg. Ute likte han å gå bak meg for å se andre menns blikk på HANS dame. Jeg forsto at han var psykopat. I alle fall full av psykopatiske trekk. Jeg opplevde også mange voldtekter og ran som prostituert. Mønsteret fanger og jeg hadde sjøl satt meg i disse situasjonene. Nå er jeg snart 60 og lot meg bruke av en mann som er minst 15 år yngre enn meg for under et år siden. Det har skjedd flere ganger tidligere, at jeg lot menn slippe til, slik at det ble slutt på maset og jeg kunne få sove.

Hva er det med meg som tiltrekker meg slike menn? Jeg prøver å oppføre meg normalt. Jeg bruker ikke harde stoffer lengre, men selvmedisinerer meg mot angst, som jeg har fått trygd for. Som en av grunnene til uføretrygd. Jeg liker ikke å ha sex med menn lengre. Det har jeg ikke hatt på mange år. Jeg har hatt sex med noen få kvinner. Det var det ingenting vondt med og jeg tror at om jeg noen gang  blir moden for et forhold, skulle jeg ønske jeg ble glad i ei dame. Joda, det er mange raringer blandt oss kvinner også, og man er den man er. Jeg aner ikke om jeg har noen legning eller eventuelt hvilken. Jeg har aldri anmeldt noe og aldri fortalt alt, selv om mine nærmeste vet om en liten del av det jeg har opplevd.

PS Da jeg traff han jeg heldigvis har vært skilt fra i mange år, var jeg ikke lengre barneprostituert. Som 22-åring var jeg på strøket/plata ved bensinstasjonen i Rådhusgt. og parkeringsplassen (Oslo S sin «første» plate). At jeg traff ham der, burde ha fortalt meg noe, men han hadde en god forklaring på at han kjørte der akkurat da. Haha, hvor dum kan man bli?

Vel,dette var litt av min historie og kjære unge jenter som leser dette: Jeg vet med fornuften min at det ikke er min skyld, men jeg fikser ikke å dra for å prate om det. Jeg føler det er for seint for min del, men løp og anmeld om dere kommer ut for ufrivillig sex eller sjefer som prøver seg. Jeg slo til min sjef på julebordet dengang jeg hadde jobb i et halvt år. Mandagen etter var jeg selvfølgelig arbeidsledig. Da var jeg rundt 16 år. Han fortjente det, men det var jo meg det gikk utover. Samtidig er det et godt minne, at jeg til slutt fikk satt et endelig puntum for den sleske jævelen!

Hjertelig hilsen enda et mørketall.