morketall.no

Jeg er et mørketall

Category: Ukategorisert

19

Da jeg var 19 ble jeg utsatt for et overgrep av det jeg frem til dette hadde sett på som min kamerat. Han tvang meg til å utføre oralsex på han. Noen år senere i en samtale med en venninne kom det frem at han hadde voldtatt henne samt gjentatte ganger voldtatt en tidligere kjæreste. I dag arbeider han som advokat.

Jeg ble nesten voldtatt to ganger

Som en jente som nå er 18 år har jeg endelig fått opp motet til å si det høyt. Jeg ble nesten voldtatt, to ganger, over årene mellom 10. klasse og 2 VGS. 

10. klasse: Jeg var med mennesker jeg stolte på, som var vennene mine. Første gang var i 2016 da jeg var hos en venninne. Vi hadde begge drukket litt, men var langt fra fulle. Vi dro til en kompis av henne og jeg blir kjent med en gutt. Vi begynner å kline inntil jeg innser at venninnen min og den andre gutten hadde gått ut av rommet og at kompisen til han jeg hooket med hadde kastet et kondom til han. Jeg sa nei, men han tvang seg på meg. sånn gikk det frem og tilbake inntil venninnen min kom tilbake fem minutter senere. Jeg sa jeg ville hjem, og hun så at noe var galt, så vi dro. Jeg fortalte ingen det.

 

2 VGS. Jeg og en gutt hadde begynt å holde på. Det virket som vi skulle bli sammen inntil han sluttet å svare meg en dag. Jeg og gutten hadde kjent hverandre i noen uker. En kveld ringte jeg han og lurte på om jeg kunne komme til han. Jeg var full og ville ikke gå hjem alene. Han kom og hentet meg og vi dro til han. Der begynte vi å kline inntil han prøve å dra av meg trusen. Jeg sa nei og at jeg ikke ville. Flere ganger. Tilslutt ble det så mye at jeg måtte prøve å dytte han av sengen. Han hadde meg rundt lillefingeren sin og sa at han ikke mente det, og jeg trodde han. Noen uker senere fant jeg ut at han bare hadde brukt meg.

Til alle jenter der ute som ikke snakker med noen om dette, plis gjør det. Selv om du var forelsket som meg, betyr det ikke at det ikke er overgrep.

Mvh en jente som bryr seg for mye til å la andre oppleve det samme!

«Navnet»

Jeg har bestemt meg for å fortelle min personlige historie om en mann jeg kaller «Navnet». Mannen jeg forteller om har i en periode på minst 20 år misbrukt kvinner (og enkelte menn) i billedkunst- og scenekunst-feltet med forskjellige former for vold, kontroll og manipulasjon. Han har den siste tiden blitt slettet fra krediteringslister for teaterforestillingen Ways of seeing. #MeToo

Da jeg gikk på koreografiutdannelsen ved Statens Balletthøgskole begynte jeg å samarbeide med «Navnet» som da gikk på Statens Kunstakademi. Han skulle lage lyd til forestillingen min, men ble raskt påtrengende. Han ville blant annet at jeg skulle være med i et kunstprosjekt hvor han skulle filme at jeg tisset. Jeg ville ikke og skjønte at noe var galt. Jeg prøvde å unngå at det skulle bli til noe mer enn et samarbeid, men han aksepterte aldri at jeg ville avslutte samtaler, gikk etter meg og insisterte på å fortsette å snakke, insisterte på å være med meg inn når vi kom til døren min.

Noe av det jeg husker fra denne tiden er en mange timer lang enetale om natten som endte med at jeg fikk jeg en slags endret virkelighetsfølelse. Jeg gikk med på å ha sex med ham, og synes det var veldig ubehagelig. Neste dag gikk jeg inn på atelieret hans. Det var flere av mennene han samarbeidet med der. Jeg krevde å få snakke med ham ute på gangen. Der sa jeg at det aldri fikk skje igjen, han kom aldri til å få lov til å ha sex med meg igjen. Fra dette øyeblikket vendte noen av mennene han samarbeidet med seg mot meg og begynte å baktale meg.

«Navnet» fortalte meg hvem i miljøet som mislikte meg, hvem som mente at jeg var gal, og fremstilte det som at han var den eneste som likte meg og som kunne hjelpe meg. Samtidig foret han de andre med løgner om meg og fikk dem til å mislike meg. Forløpet med endeløse diskusjoner om hvorvidt vi skulle ha sex eller ikke gjentok seg. Han la seg gjerne ned på gulvet mitt og fikk meg til å føle at jeg var i ferd med å ødelegge ham, og jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Jeg mistet min egen opplevelse av vilje og gikk med på å være sammen med ham.

Vi begynte prøver på forestillingen han skulle lage lyd til, den var i ferd med å bli bra og nyskapende, og dette var veldig viktig for meg. Jeg prøvde å gjøre det slutt flere ganger, men da sa han at forestillingen måtte avlyses, og at det han bidro med var helt avgjørende. Jeg fikk senere vite at mesteparten av lyden han bidro med i virkeligheten var laget av en av de andre mennene han samarbeidet med. Jeg følte meg fanget i forholdet, det føltes som om det var umulig å komme unna. Han presset meg til å jobbe utover natten med forestillingen og hindret meg i å sove, holdt meg våken om natten til jeg ble mentalt utslitt og underdanig. Han lå ved siden av meg og snakket og snakket om alt som var galt med meg i endeløse enetaler mens jeg prøvde å sove til jeg følte at det gikk i stykker ting inne i hodet mitt.

Jeg ble ganske raskt isolert sammen med «Navnet» og vi ble like, begynte å gå i like klær og fikk likt hår. Dette er ekstremt skamfullt å tenke på. Han brukte mye tid på å snakke om hvor slemme medstudentene mine og lederne på skolen var mot meg. Jeg ble på lag med «Navnet» mot de andre og ble isolert fra medstudenter, familie og venner.

«Navnet» tok regirollen sammen med meg i det som skulle være min eksamensforestilling. Jeg ble igjen presset til å jobbe med forestillingen dag og natt, og ingenting jeg lagde var bra nok. Jeg var med på å presse danserne til å jobbe langt utover normal arbeidstid, og de måtte være med å bygge scenografi på fritiden. Jeg var hans enabler og talerør. Det skulle være en gruppe, og det ble krevd total dedikasjon. «Navnet» jobbet med å sette gruppen opp mot Balletthøgskolen, og en av danserne beskrev det som at vi lagde fiendebilder, at det var «oss mot dem». Jeg fikk mye fravær og har ingen formell grad fra Ballethøgskolen. Jeg har utrolig vanskelig for å forsone meg med at jeg var del av det. Jeg forsto på slutten av produksjonen noe av hva som hadde skjedd, og ba om unnskyldning til de andre mens «Navnet» satt i taushet, fornøyd med at jeg tok skylden. Jeg fikk en depressiv reaksjon og ble enda mer isolert med «Navnet».

«Navnet» tillot meg ikke å lage forestillinger uten ham eller delta i andre teaterprosjekter han ikke var med i. Rett etter skolen fikk jeg tilbud om en rolle på Trøndelag Teater, men «Navnet» presset meg til å takke nei. Teatersjefen ble overrasket, men det var som om vi var ett, som om jeg hadde inngått en pakt jeg ikke kunne bryte. Jeg fikk tilbud om en rolle i Verdensteateret, og den takket jeg ja til på betingelse av at «Navnet» også fikk være med i produksjonen.

«Navnet» var veldig opptatt av hvem som hadde makt og hvem som var allierte med hvem. Han prøvde å få med meg og en annen kvinne på hemmelig overvåking av mennesker med penger og makt for å avsløre alliansene deres. Igjen var det følelsen av en pakt, og at hvis vi gjør dette er det ingen vei tilbake.

Noe av det jeg opplevde med «Navnet» var også morsomt og kreativt. Han viste meg referanser som jeg ble inspirert av, og han hadde en evne til å se hva som kunne slå an i tiden. Jeg var både usikker og ambisiøs, og hadde et stort behov for suksess og bekreftelser. Han fikk meg til å tro at jeg kunne oppnå det, men kun sammen med ham.

Vi lagde en kort forestilling som fikk veldig god kritikk, og som ga oss muligheten til å dra på turnéer. Etter premieren sa jeg noe han mislikte, det endte i en jakt gjennom gatene, og «Navnet» ble til slutt stoppet av Securitas-vakter da han dunket meg mot en vegg ved Regjeringskvartalet. Jeg løp alt jeg kunne da de tok tak i ham. Senere bebreidet han meg for hendelsen, og sa at jeg var skyld i at han nesten hadde blitt arrestert.

Vi kranglet mye, og noen ganger var han fysisk voldelig. I en av kranglene var jeg naken, han la meg i bakken, holdt meg fast, og holdt hånden over nesen og munnen min så lenge at jeg trodde jeg skulle dø. Etterpå sa han at han hadde hatt full kontroll. At han måtte gjøre det for å få meg til å være stille.

Summen av alle måtene han kontrollerte meg på gjorde meg lammet. Likevel prøvde jeg i perioder å gjøre det slutt, og klarte det noen ganger. Men jeg kom meg ikke unna ham allikevel. Etter jeg hadde gjort det slutt, var jeg fortsatt avhengig av forestillingen vi turnerte med, og vår første helaftens forestilling som vi hadde søkt støtte til flere måneder tidligere. Jeg hadde flyttet til et kollektiv, og «Navnet» lot meg ikke være i fred. Han sto og ventet utenfor bygningen min, og fulgte etter meg og hindret meg i det jeg skulle gjøre. Jeg hadde begynt å treffe en annen mann, og «Navnet» gikk etter meg overalt hvor jeg skulle og hindret meg i å treffe ham. Han overtalte meg inn i bilen sin, kjørte meg hjem, og truet med å å ta livet av seg på veien hjem hvis han ikke fikk overnatte. Han sa at en felles bekjent av oss hadde reddet ham sist han hadde prøvd å ta livet av seg. Fordi jeg var blitt så isolert, skjønte jeg ikke at jeg kunne be om hjelp selv om enkelte rundt forsto at noe var galt.

Akkurat i denne perioden fikk vi positivt svar på søknad til Kulturrådet. Og etter et møte hvor jeg burde vært glad for å kunne få lage forestilling, voldtok han meg. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å gjennomføre produksjonen. Jeg var desperat etter å komme meg unna ham. Søknaden hadde stått i mitt navn, og jeg fortalte hva som skjedde til scenografen i prosjektet for å få hjelp til å enten få produksjonen avlyst, eller å få delt støtten i to deler. Jeg nådde ikke frem. Scenografen trakk seg senere fra prosjektet fordi han selv ble trakassert og mentalt brutt ned. Vi har begge dårlig samvittighet for hverandre. Han forteller at han angrer for å ikke har gjort nok for å stoppe prosjektet fra starten av, og fordi han ikke anmeldte saken til fagforeningen sin. Jeg måtte gjennomføre prøveperioden, og det var et mareritt. «Navnet» herset med meg og de andre medarbeiderne. Han avlyste premieren så vi ikke fikk noen kritikk, og gikk alene i Morgenbladet uten at jeg visste det og fremstilte seg som den eneste regissøren og tok æren for hele prosjektet.

Jeg tok kontakt med et krisesenter og fikk en samtale med en terapeut og ble anbefalt å ikke anmelde fordi det ble regnet som en stor påkjenning. En annen av de vi hadde samarbeidet med kom også til meg og fortalte at han var blitt brutt ned psykisk av «Navnet» Sammen prøvde vi å snakke med en annen mann i miljøet og opplevde at vi ikke helt nådde frem.

Jeg begynte å kutte meg selv og kaste opp maten. Jeg gikk med utfordrende klær. Noen av mennene i miljøet baktalte meg for dette og sa at jeg brukte andre mennesker som speil. Jeg klarte å rømme over i et annet forhold, og «Navnet» sluttet å følge etter meg, men fortsatte å ødelegge for karrieren min. Jeg var avhengig av forestillingen som vi turnerte med, og i denne perioden skjedde noe av det jeg har skammet meg aller mest over: Jeg ble sammen med ham igjen i en kort periode. Han passet på å ha kontroll på kontaktene mine i nettverket og fremstilte seg som regissør for forestillingen vi hadde laget sammen.

På ethvert spillested ble det bråk og konflikt, og flere har opplevd meg som vel så sint og vanskelig som «Navnet» Det var en kamp å få løst opp kompaniet. Et produsentpar ville satse på oss. Jeg prøvde å si at hvis de skulle jobbe med meg, måtte det bli uten «Navnet» men jeg nådde ikke frem. Jeg klarte før en lengre turne å få hjelp av en danser til å hindre ham i å være med på turneen, og fikk begynt med en ny produksjon uten ham. Dette var begynnelsen på å bli fri fra ham. Men han fortsatte å kreve urimelige honorarer for turnéer han ikke var med på. Da jeg til slutt klarte å tvinge «Navnet» til å gi slipp på samarbeidet, tok han med seg alt av økonomisk verdi selv om hovedsøknaden hadde stått i mitt navn. Jeg måtte la ham gjøre det for å slippe unna ham.

Gradvis klarte jeg å få brutt de økonomiske og praktiske båndene, og begynte å avvise enhver form for kontaktforsøk. I 2003 lovte jeg ham i en siste telefonsamtale at hvis han kontaktet meg igjen kom jeg til å ringe politiet.

Ca et år etter dette gikk jeg og så en forestillingen som «Navnet» hadde regi på. Det var en sjokkerende, men viktig opplevelse, fordi jeg forsto at jeg ikke var den eneste. Mine opplevelser med ham hadde foregått mest privat og backstage. Nå formelig utspilte det seg på scenen. Han hadde en ny kjæreste og samarbeidspartner, og hun ble satt i en ydmykende situasjon på scenen. Hun var ung og naken, det ble projisert grov, destruktiv porno på henne, og hun snakket om aggressiv sex. En kjent performanceartist i salen reiste seg og spurte om hun hadde blitt voldtatt. Hun svarte at det spørs hvordan man definerer voldtekt. Forestillingen brøt sammen, og publikum blandet seg inn i hva som skjedde. En skuespiller som skulle på scenen gikk og satt seg i salen. En annen skuespiller beskyldte regissøren for å lyve. Noen skuespillere satt stille og tittet i gulvet. Teatersjefen var opprørt. Han hadde ikke fått lov til å komme inn i prøvesalen på en uke.

«Navnet» hadde stengt av salen for alle ansatte på teatret og jobbet med én og én skuespiller i det stengte rommet. Noen ble hindret i å sove. En av skuespillerne har senere gått i traumeterapi hvor det ble brukt metoder for posttraumatisk stress-syndrom. Forestillingen ble tatt av plakaten. Det ble tidenes debatt på kunstkritikk.no. Enkelte skjønte alvoret i hva skuespillerne hadde blitt utsatt for, mens andre prøvde å forsvare det som interessant kunst. På samme måte som nå i vinter 2019 ble debatten preget av kunstteori, diskusjon om fri kunst, ytringsfrihet, var dette mislykket eller interessant kunst, og hvorvidt alt kaoset var iscenesatt.

Jeg trodde at «Navnet» kom til å bli avslørt etter dette. Det var vondt å se at det var flere ofre, men det føltes som om jeg endelig kunne snakke. En kort periode etter skandalen var folk i miljøet mottakelige for å høre om hva jeg hadde opplevd. Men snart lukket mange seg og glattet over og glemte alvoret, endret oppfatningen av det, plasserte det hele i en kunstteoretisk kontekst. Og jeg gikk tilbake til følelsen av stumhet og lammelse. Følelsen av at dette er det umulig å fortelle om, ingen vil høre.

Ettervirkningene av tiden med «Navnet» følger meg fortsatt. Det tok meg lang tid å lære meg sunne måter å samarbeide på, og noe av kaoset ble med videre i noen av produksjonene mine, blant annet forestillingen om at jeg og andre skulle jobbe unormalt mye. Noen av mennene i miljøet fortsatte å baktale meg, og det forlenget virkningene av det «Navnet» gjorde mot meg. Jeg har fått varige søvnproblemer og dårlig hukommelse. Jeg er ekstremt var hvis noen prøver å ta æren for arbeid jeg har gjort, eller dominere over meg. Og fortsatt føles det som jeg plukker biter av «Navnet» ut av hodet mitt. Det er så mye skam, og noe av grunnen til at det har vært så vanskelig å fortelle om dette, er at jeg jo på ingen måte er perfekt selv.

For to år siden begynte jeg på en prosess med å anmelde «Navnet». I januar 2018 satt jeg i avhør og anmeldte alt, både den psykiske-, den fysiske- og den seksuelle volden. Det som ikke er foreldet av dette i dag er det som har med voldtekt å gjøre. Og i løpet av det siste året har jeg fått kontakt med andre ofre for «Navnet» som har opplevd mye av det samme som meg, og det viser at dette er et mønster som ikke endrer seg. At han nå er tatt for underslag er ikke så overraskende for oss, men det er synd hvis ikke mer av alvoret kommer frem. Jeg har i alle år tenkt at jeg burde advare de han samarbeider med, men har bare turt å gjøre det forsiktig gjennom felles venner, og det har ikke fungert noe særlig. Rådet jeg har fått er at det eneste man kan gjøre er å komme seg unna. Ingenting annet nytter. At det ikke går an å stoppe denne typen mennesker. Jeg kjenner at jeg ikke kan akseptere det lenger. Jeg føler at tiden er inne for å bryte med denne avmakten og tausheten.

 

PÅ MC-TREFF MED MAMMA

Jeg tror jeg var 16 år da det skjedde, men jeg er ikke sikker. Jeg kan ha vært 15. Mamma tok meg med på et MC-treff med vennene sine. Av en eller annen grunn skulle jeg sitte bakpå sykkelen til en voksen kamerat av mamma. Hun sa noe om at jeg «skulle være motorsykkel-rypa hans» og «se så kjekk han er». Jeg fikk streng beskjed om at jeg måtte holde meg godt fast i ham, og lene meg med ham i svingene. For ellers kom vi til å velte. De brydde seg ingenting om at jeg var livredd, at jeg ikke turte kjøre så fort og at jeg aldri hadde sitti bakpå før. Så jeg satt klistra inn på ryggen til denne fremmede mannen, og klamra meg fast til ham for ikke å falle i asfalten og dø. Det var ekkelt. Hodet mitt rykka hele tiden bakover og vi sneia asfalten i svingene hele tida. Det kjentes som om hodet mitt var for tungt for halsen og holdt på å blåse av. Det tok veldig mange timer før vi kom fram.

Jeg veit ikke hvor vi var. Det var meninga at jeg skulle sove i samme telt som mamma, men jeg fant ut at jeg ikke kunne sove der. Hun ropte og skjelte meg ut foran vennene sine uten at jeg forsto hvorfor, så jeg gikk rundt der aleine.

Jeg husker at jeg frøys og gikk inn et sted der de hadde rigga opp en bar. Det kan ha vært en gammal gymsal. Det var fullt av drita fulle voksne og veldig høy musikk, men det var varmere enn i øl-teltet utafor. Jeg var edru. Jeg hadde fått en blå-valium av en fremmed mann når jeg satt aleine, men jeg hadde kasta den når han ikke kunne se det. Plutselig var mamma der med vennen sin. Hun kasta iskaldt øl over hele meg. Jeg fikk det i ansiktet og øynene og munnen. Det tjukke håret mitt og klærne mine ble søkk våte. Jeg frøs så jeg skalv. Mamma lo og lo. Hun ropte; «Nå er du døpt!».

Fordi jeg var kald, våt, klissete og lukta vondt, skulle jeg dusje i en garderobe i nærheten og få låne noen tørre klær. Det sto fulle folk i gangen utenfor dusjrommet og drakk. Det fantes ingen lås på døra og jeg ble redd for at noen av mannfolka skulle komme inn og gjøre meg noe, mens jeg stod der aleine og dusja. Jeg fortalte det til mamma. Jeg stolte på henne. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Hun lovte meg flere ganger at hun skulle stå og passe på at ingen kom inn mens jeg dusja. Da jeg sto naken og skjelvende under dusjen og prøvde å få varmen, ble døra åpna av kameraten til mamma. Han som hun hadde bestemt at jeg skulle sitte bakpå motorsykkelen til på vei dit, og som jeg måtte klamre meg fast til for ikke å blåse rett av. Mamma sto i bakgrunnen av ham og drakk med noen hun kjente. Hun så meg rett inn i øynene og lo av meg. Jeg følte meg som en idiot og skamma meg over kroppen min. Jeg var redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Ansiktet til kameraten hennes var helt uttrykksløst mens han sto og glodde på meg, mens jeg måtte vaske av meg såpa og tørke meg. De lukka døra da jeg var nesten ferdig med å kle på meg.

Jeg turte ikke gå til mamma og vennene hennes for å sove i teltet hennes, jeg var sikker på at de kom til å gjøre meg noe. Det var tomt i hele bygningen der dusjrommet var. Jeg husker at jeg sjekka at hver eneste krok var tom. Jeg rulla ut liggeunderlaget mitt og soveposen min i en krok ved en slags halv trevegg, hvor jeg prøvde å gjemme meg bort. Like etter at jeg hadde lagt meg, kom mammas kamerat inn rett bort til der jeg lå. Jeg syntes det var rart at han visste nøyaktig hvor jeg hadde gjemt meg unna for å sove. Det var noe som ikke stemte.

Han pressa seg ned i soveposen min og la seg sammen med meg. Jeg tenkte at det var min feil at han gjorde det, fordi jeg hadde holdt rundt ham når jeg satt på sykkelen hans og fordi han hadde sett meg naken i dusjen. Han dreiv og tok på meg og kyssa på meg, og jeg lot ham bare gjøre det. Jeg tror at det var første gangen jeg kyssa med noen – på skolen sa guttene at jeg var tjukk og stygg og ekkel.

Men da den voksne mannen begynte å kle av meg og prøvde å presse seg inn i meg var det som om jeg «våkna opp». Jeg sa først at han ikke skulle kle av meg fordi jeg frøs sånn. Det brydde han seg ikke noe om. Jeg fortalte ham som sant var at jeg ikke kunne gjøre det med ham fordi jeg var jomfru, og ikke skulle ha sex før jeg fikk meg en kjæreste. Det var tydeligvis helt feil å si for å få ham til å slutte. Så jeg spurte ham om han hadde kondom. Det hadde han ikke. Så jeg sa at jeg ikke kunne ha sex med ham fordi jeg ikke kunne risikere å bli gravid. Men han sa bare «du blir helt sikkert ikke gravid» og «kom igjen nå» og lignende ting, mens han fortsatte. Jeg kom ikke på mer jeg kunne si. Så jeg gav opp. Jeg lå helt stille og så for meg hvordan mammas familie kom til å avsky meg, om de fant ut at jeg hadde hatt sex og til og med kanskje ble gravid.

Jeg var så forferdelig sliten av alt som hadde skjedd det siste døgnet. Jeg forstod ingenting. Akkurat da kom mamma og venninnene hennes løpende inn. Hun visste også akkurat hvor jeg lå. Kanskje det var vinduer der de hadde stått og sett inn? Jeg tror ikke det. Jeg husker bare trevegger. Kameraer kanskje? Det gikk helt rundt for meg.

Mamma sto over soveposen, der jeg lå og skamma meg med den voksne kameraten hennes. Jeg tror de lyste på oss med lommelykter eller en mobiltelefon. Hun og venninnene hennes sto over oss og kikka ned på oss der vi lå. Jeg turte ikke se opp. Mamma sa med høy, tilgjort stemme: «Neimen ligger dere her?». Og til meg: «Hva faen er det du tror du driver med?!». Kameraten hennes ble veldig sint og gikk. Som om han hadde hatt en avtale med mamma, og at dette ikke var en del av planen?

Mamma kommanderte meg opp. Mamma skjelte meg ut, ydmyka meg og kalte meg navn. Jeg stod skamfull og redd og tok imot. Jeg husker ikke alt hun sa, men er sikker på at «hore!» var et av ordene hun brukte. Så marsjerte hun ut med venninneflokken sin.

Jeg ringte en kamerat av meg for å fortelle hva som hadde skjedd. Jeg lurte på om han trodde at alt dette var min feil. Jeg lurte på om han trodde at jeg var blitt gal, for både moren min OG ALLE voksne her kunne da ikke være gale? «Hvor er du?» spurte kameraten min. «Jeg veit ikke» gråt jeg. Han sa at jeg måtte «komme meg vekk derfra. MED ÈN ENESTE GANG!». Jeg sneik meg ut av bygningen og fant en mørk grusvei bort fra teltleiren hvor moren min lå og sov. Jeg gikk og gikk. Det var kaldt og mørkt og bare jorder så langt jeg kunne se i alle retninger. Jeg fant ingen hus hvor jeg kunne be om hjelp. Så jeg gikk tilbake til bygningen og satt og så i veggen til det ble lyst.

Jeg satt der til lunsjtider, når jeg håpa at de hadde begynt å pakke sammen for å reise hjem. Jeg hadde ikke turt å sove et øyeblikk. Jeg gikk ned til mammas telt så vi kunne kjøre hjem. Det var sammen med den samme gjengen som vi kjørte til treffet med. Også han der kameraten hennes. Alle var veldig sinte på meg og jeg ble engstelig og redd. De nekta å se på meg eller snakke med meg. Jeg tror at jeg satt bakpå mammas sykkel tilbake. Denne gangen kjørte de i normal fart.

De stoppa et sted for å spise og gikk inn uten meg, som om jeg ikke fantes. Jeg husker at jeg stod aleine igjen utafor ved veien, ved siden av motorsyklene deres. Jeg så på alle menneskene og bilene og ville be om hjelp, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva jeg skulle si. Jeg var vanligvis så sjenert at jeg ikke turte å snakke med noen. Så jeg kjørte videre hjem med dem, etter at de hadde spist.

Som tenåring bodde jeg på gata i flere år. Jeg gjemte meg for moren min og politiet i trappeoppganger, kjellere, boder, tomme hus og nedrivningsgårder. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å begå selvmord. Jeg har aldri fått muligheten til å leve et normalt liv. Jeg er midt i livet og har sitti mange år i fengsel. Jeg vet ikke når, eller OM, jeg noensinne kommer ut.

Gutter hadde rett til å ta det de ville

Da jeg var 13 år var jeg utagerende og prøvde så hardt jeg kunne, å gjøre alt foreldrene mine sa jeg ikke skulle.

I julen det året ble jeg med venner på en hjemmefest. Jeg hadde drukket noen ganger før, men ikke mye. Guttene hadde med seg hjemmebrent. Jeg husker rett og slett ikke mye av kvelden, bare glimt. Glimt av et soverom, av at min kompis tar av meg buksa. Dagen etter visste jeg ikke hva som hadde skjedd, men jeg hadde vondt i underlivet. Venninna mi som også bare var 13 år hadde sett hva som hadde skjedd, men skjønte nok heller ikke hva dette betød. Hun reagerte med å kjefte på meg for det synet hun ble utsatt for, at jeg hadde drukket så mye at hun ble utsatt for å se meg bevisstløs og naken. Kroppen min var plutselig ikke lenger min, og gutter hadde rett til å ta det de ville. Først tre år etterpå kom dette opp som en tilfeldighet i samtale med en psykolog. Psykologen fortalte meg at dette var et overgrep og ikke min skyld. Jeg er glad for at jeg ikke husker og føler meg ikke traumatisert av selve hendelsen. Men jeg klarte ikke å ha et forhold til min egen kropp. Det er først nå, ti år etter, at jeg har begynt å få et tilnærmet normalt forhold til min egen kropp

© 2019 morketall.no

Theme by Anders NorenUp ↑