Jeg var i forsvaret og han var på laget mitt. Jeg stolte på han og trodde vi var gode venner. Han hadde ryggen min og jeg hadde hans. Han hjalp meg da jeg ble dårlig etter en fest og ordnet taxi til oss.
Han holdt håret mitt mens jeg spøy, før han ledet meg til rommet vårt. Jeg satte meg på sengen hans og sovnet. Dagen etter var jeg usikker på om noe hadde skjedd eller om jeg hadde drømt det. Jeg hadde jo fremdeles klærne på. Et skjørt. Uansett, det var vel ikke så farlig? Jeg kunne vel late som ingenting for jeg hadde ikke kjæreste, så hva gjorde vel en one night stand, om det var det som hadde skjedd? Jeg var glad i han, som en venn eller omtrent som en lillebror.
Det gikk litt tid hvor han ikke kunne møte blikket mitt. Det dukket opp anonyme gaver til meg og jeg fikk en melding hvor han beklaget for å ha gått for langt. For langt? Jeg forsøkte i noen dager å late som ingenting, men sinnet bare bygget seg opp. Hvordan våget han å ta noe fra meg, som bare jeg har retten til å gi? Jeg visste ikke nøyaktig hva han hadde gjort, men det gjorde vel han som nå hadde dårlig samvittighet og beklaget seg. Jeg anmeldte det jeg husket, vel vitende om at det ikke kom til å være nok.
Uansett ville det være et klart signal til han om at unnskyldningen hans ikke var nok, og en advarsel dersom han skulle tenke på å finne på noe lignende senere. Jeg har ikke snakket med han siden. Savner å ha han som venn, men selv om jeg ønsker å tilgi, kommer jeg aldri til å gjøre det.
Det har gått noen år nå, men det er ikke lenge siden jeg fikk en melding fra han hvor han spurte om jeg hatet han. Svaret er nei, jeg hater deg ikke, men synes det er trist hvordan ett års tett vennskap endte på noen timer. Og for hva?