Da jeg var 13 år var jeg utagerende og prøvde så hardt jeg kunne, å gjøre alt foreldrene mine sa jeg ikke skulle.
I julen det året ble jeg med venner på en hjemmefest. Jeg hadde drukket noen ganger før, men ikke mye. Guttene hadde med seg hjemmebrent. Jeg husker rett og slett ikke mye av kvelden, bare glimt. Glimt av et soverom, av at min kompis tar av meg buksa. Dagen etter visste jeg ikke hva som hadde skjedd, men jeg hadde vondt i underlivet. Venninna mi som også bare var 13 år hadde sett hva som hadde skjedd, men skjønte nok heller ikke hva dette betød. Hun reagerte med å kjefte på meg for det synet hun ble utsatt for, at jeg hadde drukket så mye at hun ble utsatt for å se meg bevisstløs og naken. Kroppen min var plutselig ikke lenger min, og gutter hadde rett til å ta det de ville. Først tre år etterpå kom dette opp som en tilfeldighet i samtale med en psykolog. Psykologen fortalte meg at dette var et overgrep og ikke min skyld. Jeg er glad for at jeg ikke husker og føler meg ikke traumatisert av selve hendelsen. Men jeg klarte ikke å ha et forhold til min egen kropp. Det er først nå, ti år etter, at jeg har begynt å få et tilnærmet normalt forhold til min egen kropp