Det er ikke mulig å ta på «Ikke forstyrr»-knappen mens mobilen ringer i ett sett. Det er ikke snakk om bare en eller to ring, det er snakk om flere 100 telefonsamtaler på minuttet. Ikke mange tar det seriøst. I hvert fall ikke når det føles ut som et ulv-ulv-opplegg. Greia var bare at jeg var så forelsket, eller er forelsket. Om det er ensomheten som gjør meg forelska, vet jeg ikke. Det er i hvert fall ikke personen jeg er forelsket i, samme personen som terroriserte meg i flere år. Fire år for å være eksakt. Ungdomstiden min er kastet bort på tull, tull jeg ikke ville være med på. Det er ikke mulig å endre på tiden, men det går an å gi slipp på fortiden og fortsette med framtiden.
Akkurat det sliter jeg enda med den dag i dag. Selvtilliten er nede, matlysten er ikke der lenger, jeg som var så glad i mat. Gutten ødela meg, terroriserte meg dag og natt for å få det han ville.
Om planene hans ikke gikk som planlagt ville det gå utover meg. Det kunne fort bli spredning av falske rykter, nakenbilder, lydopptak eller rett og slett bli drust ned i sengen. Det kom fort an på om han fikk viljen sin, eller om ting tok for lang tid for eksempel om jeg ikke svarte han fort nok, var jeg ei utro ho*e. Jeg ble fortalt daglig om hvor verdiløs jeg er, psykopat, ustabil, stygg, feit også videre. Det endte aldri. Ordene ble mer intense og styggere, og min selvtillit sank. Den sank så langt under jorda det gikk an å gå. Jeg ville ikke at noen skulle se på meg, fordi jeg har skjønt at jeg er så verdiløs og stygg, at jeg er ingenting å se på. Det var ikke en eneste krangel vi kunne ha, uten at det ble konsekvenser av det etterpå. Politiet gjorde ikke mye, de henla saken der jeg hadde blitt slått med knyttneven av gutten. De på helsestasjonen sa bare opp og opp igjen samme tingene. «Det blir bra igjen!» sa det. Hvordan kan det bli bra, når flere 1000 har sett mine private bilder, som jeg ikke en gang har tatt selv, men blitt tatt av. Hvordan kan det bli bra, når jeg ikke en gang blir trodd på? Får bare høre at det går bra, noe det ikke gjør. Jeg kunne ikke gå en dag uten å få nye snapchatbrukere til å adde meg for å fortelle hvor fæl person jeg var. Jeg vet selv at jeg ikke er en fæl person, jeg hjelper alle rundt meg og adopterer dyr som kommer fra dårlige hjem, jeg gir fra meg de siste pengene jeg har om det var så. Jeg har aldri vært en slem person, men gutten jeg trodde jeg en gang elsket, har fått alle andre til å tro det.
Jeg gjorde alt for han, listen er nok flere kvitteringsruller lang, bare for å få dritt tilbake. Ikke en eneste positiv ting fikk jeg tilbake. Jeg gjorde alltid bursdagenes hans så spesiell, jeg brukte å finne en stor pappeske for å legge flere titalls gaver opp i boksen. Jeg skrev en fin bursdagstekst på 2 ark på pcen, ikke det brydde han seg om å lese, han gikk rett på gavene som nå er ødelagt ett år senere. De er enten revet i stykker eller klipt opp. Ennå den dag i dag, fremstår han for meg som en psykopat.