Jeg kom i kontakt med en mann ute på byen. Vi gikk hjem til meg etterpå. Jeg ønsket å bli bedre kjent med han.

Han forandret karakter med en gang vi kom inn døren hjemme . Jeg var ung, 18 år, og tror i dag at jeg kom i et slags sjokk der og da. I hvert fall angrer jeg på, og skammer meg over, at jeg ikke gjorde mer motstand.
Jeg gjorde motstand og sa at jeg ikke ville ha sex med han. Han holdt meg fast og begynte å bli aggressiv og pågående. «Jeg har dessuten mensen» husker jeg at jeg sa. «Det bryr ikke jeg meg om» sa han tilbake. Jeg gjorde motstand i begynnelsen, men han var stekerere enn meg. Jeg var helt i sjokk og ble nesten lammet.

«Hva skjer nå….?  Nei dette skjer ikke. Nei dette vil jeg ikke. Jeg liker ikke han. Han er farlig. Vil han gjøre meg noe mer etterpå?».

Tanker raser mens han presser seg på meg. I frykt og sjokk blir jeg til slutt liggende, mens han gjør seg ferdig. Da han går sier han: «Jeg vet hvor du bor». Jeg går rett i dusjen. Føler meg skitten. Jeg sier ikke noe til noen. Tenker ikke på dette som en voldtekt. Bare at dette likte jeg ikke. Dette skulle ikke skjedd. Jeg er redd. Redd for å treffe han igjen.

Da jeg seinere treffer en å bli glad i,  kommer reaksjonene. Hver gang vi skal være intime, eller ha sex, kunne jeg begynne å sparke eller slå, skrike hysterisk eller si «Kom deg vekk», fordi synet av penisen ble ekkelt. Jeg ble dårlig. Jan forstod ikke hva som var galt, stakkar. Til slutt, etter mange slike episoder, sa han en dag: «Nå er det nok. Nå får du fortelle meg hva det er som et galt. Hvorfor reagerer du sånn»? Da fortalte jeg at jeg hadde hatt en negativ opplevelse med en mann. Jeg hadde også utviklet panikkangst og var redd for å være alene. Jeg måtte ofte gå av bussen,  fordi jeg måtte ha luft. Jeg bestilte time hos psykolog for problemene, og det var han som satte ord på det. «Vet du, det du forteller meg, vet du at det er voldtekt?» spurte han. Jeg tenkte bare en negativ opplevelse  og var så skamfull fordi dette var en jeg gikk sammen med hjem fra byen. Det at jeg ikke gjorde så mye motstand etter hvert, på grunn av sjokk tror jeg, som jeg i etterkant skulle ønske jeg hadde gjort. Et år trengte jeg hos psykolog. Ti år trengte jeg å komme meg gjennom, og føle at nå er det et tilbakelagt stadie. Jeg klarer å være intim igjen, uten at det lenger plager meg. Har ikke fortalt det til noen andre, fordi jeg prøvde med en seinere partner. Han sa bare «Ja, men du hadde jo tenkt å ha sex med han uansett? Du tok han jo med deg hjem?».

Tror mange ikke forteller sine historier, fordi vi tar skylden for overgrepet på oss selv. Tenke: «Hadde jeg ikke gjort det», eller  «Hvorfor gjorde jeg ikke sånn og sånn?». Med slike tanker er det lett å bli skamfull  og bli etterpåklok. Føle at man kanskje burde og kunne gjort ting annerledes.

Dette er min historie. Vi er nok mange slike. Mørketall som ikke kommer frem i lyset.