Jeg var 14 år og skulle til en daværende kompis. Han var 17 år på dette tidspunkt og han var en god venn av meg.

Jeg satt meg i sofaen inne på hybelen hans, mens han la seg i sengen. Etter hvert sa han at jeg skulle komme og legge meg sammen med han. Jeg var trygg på han, men jeg holdt på med en gutt jeg var veldig glad i på denne tiden. Siden jeg ikke ville gi noen feil signaler, så satt jeg meg i fotenden av sengen. Vi snakket og tullet slik vi hadde pleid å gjøre. Etter hvert ble han mer og mer påtrengende. Hendene hans gikk fra kroppsdel til kroppsdel. Han begynte å ta på meg hardere. Han nektet å høre etter, da jeg sa at jeg ikke ville. Jeg hadde fortalt han at jeg holdt på med en gutt som jeg virkelig likte, men han hørte ikke på meg. «Jeg vet du vil», gjentok han. Jeg følte meg nedtrykt og at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt. Ettersom det å si fra verbalt ikke fungerte, så prøvde jeg så godt jeg kunne å dytte han av meg og se han i øynene og fortelle han at jeg ikke ville. Det var nytteløst. Klærne gikk av og jeg ble stille. Helt stille. Kunne ikke si noe. Føltes som hele virkeligheten stoppet opp. Det gikk så sakte. Jeg hadde så vondt! Den dag i dag er dette noe som sitter inni meg og jeg klarer ikke slutte å tenke på at jeg ikke ble hørt. Min kropp er ikke min. Jeg bestemmer ikke over min egen kropp.