Jeg ble voldtatt av min bror. Han var 17, jeg var 9. Første gangen var det bare runking. Neste gangen fulgte han meg inn i sengen og penetrerte meg.

Han sa han måtte holde seg oppe, så han ikke «moste meg». Siste gangen sa jeg at jeg ikke ville, men han sa at jeg ikke kunne si noe. Det var vår hemmelighet. Etter det nektet jeg å la min bror sitte barnevakt for meg. Foreldrene mine skjelte meg ut fordi jeg ødela for dem. Jeg ble kalt et problembarn og straffet for at jeg ikke ville være i nærheten av broren min. Følgene i ettertid var store og jeg skammet meg i det uendelige. Da jeg var 16 fortalte jeg sannheten. Kun min far trodde meg. Min søster tror fortsatt jeg lyver. I en alder av 25 år anmeldte jeg broren min. Det er nå 1,5 år siden og avhør av relevante personer holdes fortsatt mens jeg går gjennom et helvete av skam, angst, skyld og så videre. Nesten alle involverte anklager meg for å ødelegge broren min sitt liv, samt ødelegge familien og bare ønske hevn. Jeg skjønner godt hvorfor ingen ønsker å anmelde. Det er et helvete uten sidestykke og dette blir nok også henlagt. Det er for få bevis.