Jeg og en fyr hadde datet litt av og på i seks måneder, uten at det hadde kommet til punktet om sex. Jeg var ikke helt trygg på ham og derfor hadde jeg ikke fått lysten på sex med ham heller.
Han presset meg heller ikke til det. Han visste at jeg slet mye med depresjon og ville nok ikke utnytte det. Så mistet vi kontakten en liten periode. Etter to-tre måneder fikk vi kontakt igjen. Det var da jeg hadde det som verst og følte at jeg ikke kunne snakke med noen andre om det. Jeg valgte å åpne meg for ham og han ville komme på besøk og trøste meg. «Se en film og så kan jeg holde rundt deg om du vil det — det hjelper å snakke om det», sa han. Jeg var ikke helt komfortabel med å bryte sammen alene på rommet mitt, så jeg sa ja og han kom på besøk. Vi satt og pratet sammen og jeg brøt sammen, da jeg fortalte ham om hvordan jeg hadde det. Så dro han meg til seg og holdt rundt meg. Men så begynte han å beføle meg i skrittet i stedet og la seg oppå meg. Jeg var så sliten og orket ikke å gjøre motstand. Jeg hvisket «nei», for jeg hadde ikke stemme igjen etter all griningen. Etter det koblet jeg ut. Det siste jeg husker er hvordan han presset seg inn i meg og gjorde seg ferdig. Da han var ferdig, gikk han.
Jeg tror han skjønte at han hadde utnyttet meg, for han ville ikke være der lengre og jeg fulgte ham stille ut og hoppet i dusjen. Jeg skammet meg, følte meg skitten og hadde vondt nedentil i en uke etterpå. Senere ble det til en urinveisinfeksjon. Alt dette skjedde med faren min sovende på sofaen i rommet ved siden av og jeg følte meg likevel maktesløs til å skrike om hjelp og gjøre meg til bry. Jeg har ikke fortalt om dette til noen.