Han var bestevennen til ekskjæresten min. Vi var gode venner alle sammen. En kveld kom han innom. Vi drakk litt vin.

Det ble sent og han sov over, fordi siste trikk hadde gått. Jeg følte meg helt trygg. Jeg tenkte ikke over at dette var «farlig». Jeg våknet med han oppå meg. Klokka var fire-fem på natta. Vi hadde sovet i litt over en time. Jeg lå der. Det var dumt. Jeg hadde gjort alt feil. Jeg kunne lett ha slått han bort. Jeg sa nei mange ganger, men jeg dyttet han ikke. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg ikke dyttet. Dagen etter virket det som om han mente det ikke hadde skjedd noe som helst. Han bare spiste frokost og gikk. Jeg rykker til hver gang jeg hører navnet hans, selv om det er 20 år siden.