Det var i en sårbar periode, hvor jeg begynte å holde på med en kompis. Vi hadde kjent hverandre i over ti år. Jeg stolte på ham og han var en viktig støtte for meg. Vi snakket åpent om alt — også sex. Vi hadde mange av de samme fantasiene og ville leve de ut.

Han likte å ta kontrollen og jeg likte at han gjorde det. Til en viss grad… Den siste gangen vi hadde sex ville jeg det ikke. Han spurte om å være med meg hjem. Jeg sa nei først. Så ga jeg etter. Han prøvde seg. Jeg løy og sa at jeg hadde mensen. Han fortsatte å prøve seg. Jeg var så ukomfortabel. Han åpnet buksa og dro ut pikken. Så førte han hodet mitt ned. Jeg strittet mot. Jeg vet at han så det på meg — på ansiktet mitt, kroppsspråket — at jeg sa nei. Så godt kjente han meg, men jeg sa det ikke høyt. Det kom ingen lyd ut. De andre gangene hadde jeg jo likt det. Hvordan kunne jeg plutselig si nei? Han presset hodet mitt mot seg så hardt, at jeg holdt på å kaste opp flere ganger og jeg hadde smerter i hodet og nakken en uke etterpå. Vi snakket om det rett etter han hadde gjort seg ferdig. Han ville forsikre seg om at vi fortsatt var ok. Holde samvittigheten ren. Jeg sa at det gikk bra, og sa at jeg hadde godt av en lærepenge i å sette grenser. Jeg skammer meg.