«Kan du bli med meg ned i kjelleren og vise meg hvor det rommet er?» , sa han. Jeg var 10/11-åring. Så husker jeg ingenting annet enn at jeg løp opp trappa.  Jeg gråt.

Jeg var redd, men den sterkeste følelsen var skammen over at jeg hadde vært så naiv. Jeg husker hvordan jeg døde litt på innsiden. Hvordan jeg da for syv år siden bestemte meg for å aldri fortelle det til noen, og hvordan det fortsatt preger livet mitt, og kanskje alltid vil.