Jeg har bestemt meg for å fortelle min personlige historie om en mann jeg kaller «Navnet». Mannen jeg forteller om har i en periode på minst 20 år misbrukt kvinner (og enkelte menn) i billedkunst- og scenekunst-feltet med forskjellige former for vold, kontroll og manipulasjon. Han har den siste tiden blitt slettet fra krediteringslister for teaterforestillingen Ways of seeing. #MeToo

Da jeg gikk på koreografiutdannelsen ved Statens Balletthøgskole begynte jeg å samarbeide med «Navnet» som da gikk på Statens Kunstakademi. Han skulle lage lyd til forestillingen min, men ble raskt påtrengende. Han ville blant annet at jeg skulle være med i et kunstprosjekt hvor han skulle filme at jeg tisset. Jeg ville ikke og skjønte at noe var galt. Jeg prøvde å unngå at det skulle bli til noe mer enn et samarbeid, men han aksepterte aldri at jeg ville avslutte samtaler, gikk etter meg og insisterte på å fortsette å snakke, insisterte på å være med meg inn når vi kom til døren min.

Noe av det jeg husker fra denne tiden er en mange timer lang enetale om natten som endte med at jeg fikk jeg en slags endret virkelighetsfølelse. Jeg gikk med på å ha sex med ham, og synes det var veldig ubehagelig. Neste dag gikk jeg inn på atelieret hans. Det var flere av mennene han samarbeidet med der. Jeg krevde å få snakke med ham ute på gangen. Der sa jeg at det aldri fikk skje igjen, han kom aldri til å få lov til å ha sex med meg igjen. Fra dette øyeblikket vendte noen av mennene han samarbeidet med seg mot meg og begynte å baktale meg.

«Navnet» fortalte meg hvem i miljøet som mislikte meg, hvem som mente at jeg var gal, og fremstilte det som at han var den eneste som likte meg og som kunne hjelpe meg. Samtidig foret han de andre med løgner om meg og fikk dem til å mislike meg. Forløpet med endeløse diskusjoner om hvorvidt vi skulle ha sex eller ikke gjentok seg. Han la seg gjerne ned på gulvet mitt og fikk meg til å føle at jeg var i ferd med å ødelegge ham, og jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Jeg mistet min egen opplevelse av vilje og gikk med på å være sammen med ham.

Vi begynte prøver på forestillingen han skulle lage lyd til, den var i ferd med å bli bra og nyskapende, og dette var veldig viktig for meg. Jeg prøvde å gjøre det slutt flere ganger, men da sa han at forestillingen måtte avlyses, og at det han bidro med var helt avgjørende. Jeg fikk senere vite at mesteparten av lyden han bidro med i virkeligheten var laget av en av de andre mennene han samarbeidet med. Jeg følte meg fanget i forholdet, det føltes som om det var umulig å komme unna. Han presset meg til å jobbe utover natten med forestillingen og hindret meg i å sove, holdt meg våken om natten til jeg ble mentalt utslitt og underdanig. Han lå ved siden av meg og snakket og snakket om alt som var galt med meg i endeløse enetaler mens jeg prøvde å sove til jeg følte at det gikk i stykker ting inne i hodet mitt.

Jeg ble ganske raskt isolert sammen med «Navnet» og vi ble like, begynte å gå i like klær og fikk likt hår. Dette er ekstremt skamfullt å tenke på. Han brukte mye tid på å snakke om hvor slemme medstudentene mine og lederne på skolen var mot meg. Jeg ble på lag med «Navnet» mot de andre og ble isolert fra medstudenter, familie og venner.

«Navnet» tok regirollen sammen med meg i det som skulle være min eksamensforestilling. Jeg ble igjen presset til å jobbe med forestillingen dag og natt, og ingenting jeg lagde var bra nok. Jeg var med på å presse danserne til å jobbe langt utover normal arbeidstid, og de måtte være med å bygge scenografi på fritiden. Jeg var hans enabler og talerør. Det skulle være en gruppe, og det ble krevd total dedikasjon. «Navnet» jobbet med å sette gruppen opp mot Balletthøgskolen, og en av danserne beskrev det som at vi lagde fiendebilder, at det var «oss mot dem». Jeg fikk mye fravær og har ingen formell grad fra Ballethøgskolen. Jeg har utrolig vanskelig for å forsone meg med at jeg var del av det. Jeg forsto på slutten av produksjonen noe av hva som hadde skjedd, og ba om unnskyldning til de andre mens «Navnet» satt i taushet, fornøyd med at jeg tok skylden. Jeg fikk en depressiv reaksjon og ble enda mer isolert med «Navnet».

«Navnet» tillot meg ikke å lage forestillinger uten ham eller delta i andre teaterprosjekter han ikke var med i. Rett etter skolen fikk jeg tilbud om en rolle på Trøndelag Teater, men «Navnet» presset meg til å takke nei. Teatersjefen ble overrasket, men det var som om vi var ett, som om jeg hadde inngått en pakt jeg ikke kunne bryte. Jeg fikk tilbud om en rolle i Verdensteateret, og den takket jeg ja til på betingelse av at «Navnet» også fikk være med i produksjonen.

«Navnet» var veldig opptatt av hvem som hadde makt og hvem som var allierte med hvem. Han prøvde å få med meg og en annen kvinne på hemmelig overvåking av mennesker med penger og makt for å avsløre alliansene deres. Igjen var det følelsen av en pakt, og at hvis vi gjør dette er det ingen vei tilbake.

Noe av det jeg opplevde med «Navnet» var også morsomt og kreativt. Han viste meg referanser som jeg ble inspirert av, og han hadde en evne til å se hva som kunne slå an i tiden. Jeg var både usikker og ambisiøs, og hadde et stort behov for suksess og bekreftelser. Han fikk meg til å tro at jeg kunne oppnå det, men kun sammen med ham.

Vi lagde en kort forestilling som fikk veldig god kritikk, og som ga oss muligheten til å dra på turnéer. Etter premieren sa jeg noe han mislikte, det endte i en jakt gjennom gatene, og «Navnet» ble til slutt stoppet av Securitas-vakter da han dunket meg mot en vegg ved Regjeringskvartalet. Jeg løp alt jeg kunne da de tok tak i ham. Senere bebreidet han meg for hendelsen, og sa at jeg var skyld i at han nesten hadde blitt arrestert.

Vi kranglet mye, og noen ganger var han fysisk voldelig. I en av kranglene var jeg naken, han la meg i bakken, holdt meg fast, og holdt hånden over nesen og munnen min så lenge at jeg trodde jeg skulle dø. Etterpå sa han at han hadde hatt full kontroll. At han måtte gjøre det for å få meg til å være stille.

Summen av alle måtene han kontrollerte meg på gjorde meg lammet. Likevel prøvde jeg i perioder å gjøre det slutt, og klarte det noen ganger. Men jeg kom meg ikke unna ham allikevel. Etter jeg hadde gjort det slutt, var jeg fortsatt avhengig av forestillingen vi turnerte med, og vår første helaftens forestilling som vi hadde søkt støtte til flere måneder tidligere. Jeg hadde flyttet til et kollektiv, og «Navnet» lot meg ikke være i fred. Han sto og ventet utenfor bygningen min, og fulgte etter meg og hindret meg i det jeg skulle gjøre. Jeg hadde begynt å treffe en annen mann, og «Navnet» gikk etter meg overalt hvor jeg skulle og hindret meg i å treffe ham. Han overtalte meg inn i bilen sin, kjørte meg hjem, og truet med å å ta livet av seg på veien hjem hvis han ikke fikk overnatte. Han sa at en felles bekjent av oss hadde reddet ham sist han hadde prøvd å ta livet av seg. Fordi jeg var blitt så isolert, skjønte jeg ikke at jeg kunne be om hjelp selv om enkelte rundt forsto at noe var galt.

Akkurat i denne perioden fikk vi positivt svar på søknad til Kulturrådet. Og etter et møte hvor jeg burde vært glad for å kunne få lage forestilling, voldtok han meg. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å gjennomføre produksjonen. Jeg var desperat etter å komme meg unna ham. Søknaden hadde stått i mitt navn, og jeg fortalte hva som skjedde til scenografen i prosjektet for å få hjelp til å enten få produksjonen avlyst, eller å få delt støtten i to deler. Jeg nådde ikke frem. Scenografen trakk seg senere fra prosjektet fordi han selv ble trakassert og mentalt brutt ned. Vi har begge dårlig samvittighet for hverandre. Han forteller at han angrer for å ikke har gjort nok for å stoppe prosjektet fra starten av, og fordi han ikke anmeldte saken til fagforeningen sin. Jeg måtte gjennomføre prøveperioden, og det var et mareritt. «Navnet» herset med meg og de andre medarbeiderne. Han avlyste premieren så vi ikke fikk noen kritikk, og gikk alene i Morgenbladet uten at jeg visste det og fremstilte seg som den eneste regissøren og tok æren for hele prosjektet.

Jeg tok kontakt med et krisesenter og fikk en samtale med en terapeut og ble anbefalt å ikke anmelde fordi det ble regnet som en stor påkjenning. En annen av de vi hadde samarbeidet med kom også til meg og fortalte at han var blitt brutt ned psykisk av «Navnet» Sammen prøvde vi å snakke med en annen mann i miljøet og opplevde at vi ikke helt nådde frem.

Jeg begynte å kutte meg selv og kaste opp maten. Jeg gikk med utfordrende klær. Noen av mennene i miljøet baktalte meg for dette og sa at jeg brukte andre mennesker som speil. Jeg klarte å rømme over i et annet forhold, og «Navnet» sluttet å følge etter meg, men fortsatte å ødelegge for karrieren min. Jeg var avhengig av forestillingen som vi turnerte med, og i denne perioden skjedde noe av det jeg har skammet meg aller mest over: Jeg ble sammen med ham igjen i en kort periode. Han passet på å ha kontroll på kontaktene mine i nettverket og fremstilte seg som regissør for forestillingen vi hadde laget sammen.

På ethvert spillested ble det bråk og konflikt, og flere har opplevd meg som vel så sint og vanskelig som «Navnet» Det var en kamp å få løst opp kompaniet. Et produsentpar ville satse på oss. Jeg prøvde å si at hvis de skulle jobbe med meg, måtte det bli uten «Navnet» men jeg nådde ikke frem. Jeg klarte før en lengre turne å få hjelp av en danser til å hindre ham i å være med på turneen, og fikk begynt med en ny produksjon uten ham. Dette var begynnelsen på å bli fri fra ham. Men han fortsatte å kreve urimelige honorarer for turnéer han ikke var med på. Da jeg til slutt klarte å tvinge «Navnet» til å gi slipp på samarbeidet, tok han med seg alt av økonomisk verdi selv om hovedsøknaden hadde stått i mitt navn. Jeg måtte la ham gjøre det for å slippe unna ham.

Gradvis klarte jeg å få brutt de økonomiske og praktiske båndene, og begynte å avvise enhver form for kontaktforsøk. I 2003 lovte jeg ham i en siste telefonsamtale at hvis han kontaktet meg igjen kom jeg til å ringe politiet.

Ca et år etter dette gikk jeg og så en forestillingen som «Navnet» hadde regi på. Det var en sjokkerende, men viktig opplevelse, fordi jeg forsto at jeg ikke var den eneste. Mine opplevelser med ham hadde foregått mest privat og backstage. Nå formelig utspilte det seg på scenen. Han hadde en ny kjæreste og samarbeidspartner, og hun ble satt i en ydmykende situasjon på scenen. Hun var ung og naken, det ble projisert grov, destruktiv porno på henne, og hun snakket om aggressiv sex. En kjent performanceartist i salen reiste seg og spurte om hun hadde blitt voldtatt. Hun svarte at det spørs hvordan man definerer voldtekt. Forestillingen brøt sammen, og publikum blandet seg inn i hva som skjedde. En skuespiller som skulle på scenen gikk og satt seg i salen. En annen skuespiller beskyldte regissøren for å lyve. Noen skuespillere satt stille og tittet i gulvet. Teatersjefen var opprørt. Han hadde ikke fått lov til å komme inn i prøvesalen på en uke.

«Navnet» hadde stengt av salen for alle ansatte på teatret og jobbet med én og én skuespiller i det stengte rommet. Noen ble hindret i å sove. En av skuespillerne har senere gått i traumeterapi hvor det ble brukt metoder for posttraumatisk stress-syndrom. Forestillingen ble tatt av plakaten. Det ble tidenes debatt på kunstkritikk.no. Enkelte skjønte alvoret i hva skuespillerne hadde blitt utsatt for, mens andre prøvde å forsvare det som interessant kunst. På samme måte som nå i vinter 2019 ble debatten preget av kunstteori, diskusjon om fri kunst, ytringsfrihet, var dette mislykket eller interessant kunst, og hvorvidt alt kaoset var iscenesatt.

Jeg trodde at «Navnet» kom til å bli avslørt etter dette. Det var vondt å se at det var flere ofre, men det føltes som om jeg endelig kunne snakke. En kort periode etter skandalen var folk i miljøet mottakelige for å høre om hva jeg hadde opplevd. Men snart lukket mange seg og glattet over og glemte alvoret, endret oppfatningen av det, plasserte det hele i en kunstteoretisk kontekst. Og jeg gikk tilbake til følelsen av stumhet og lammelse. Følelsen av at dette er det umulig å fortelle om, ingen vil høre.

Ettervirkningene av tiden med «Navnet» følger meg fortsatt. Det tok meg lang tid å lære meg sunne måter å samarbeide på, og noe av kaoset ble med videre i noen av produksjonene mine, blant annet forestillingen om at jeg og andre skulle jobbe unormalt mye. Noen av mennene i miljøet fortsatte å baktale meg, og det forlenget virkningene av det «Navnet» gjorde mot meg. Jeg har fått varige søvnproblemer og dårlig hukommelse. Jeg er ekstremt var hvis noen prøver å ta æren for arbeid jeg har gjort, eller dominere over meg. Og fortsatt føles det som jeg plukker biter av «Navnet» ut av hodet mitt. Det er så mye skam, og noe av grunnen til at det har vært så vanskelig å fortelle om dette, er at jeg jo på ingen måte er perfekt selv.

For to år siden begynte jeg på en prosess med å anmelde «Navnet». I januar 2018 satt jeg i avhør og anmeldte alt, både den psykiske-, den fysiske- og den seksuelle volden. Det som ikke er foreldet av dette i dag er det som har med voldtekt å gjøre. Og i løpet av det siste året har jeg fått kontakt med andre ofre for «Navnet» som har opplevd mye av det samme som meg, og det viser at dette er et mønster som ikke endrer seg. At han nå er tatt for underslag er ikke så overraskende for oss, men det er synd hvis ikke mer av alvoret kommer frem. Jeg har i alle år tenkt at jeg burde advare de han samarbeider med, men har bare turt å gjøre det forsiktig gjennom felles venner, og det har ikke fungert noe særlig. Rådet jeg har fått er at det eneste man kan gjøre er å komme seg unna. Ingenting annet nytter. At det ikke går an å stoppe denne typen mennesker. Jeg kjenner at jeg ikke kan akseptere det lenger. Jeg føler at tiden er inne for å bryte med denne avmakten og tausheten.