morketall.no

Jeg er et mørketall

Page 2 of 14

Han burde visst bedre og ikke hatt sex med søsteren sin

Broren min er en engel tror folk, det er han ikke. Han utsatte meg for flere overgrep.

Jeg var ti år og han 13 år. Han visste hva han gjorde med meg. De langsomme nettene inne på det mørke soverommet. Vi måtte være stille sånn at foreldrene mine ikke skulle høre oss. Han sugde meg og la den tunge kroppen over meg. Han hadde sin lykkestund, mens jeg husker jeg frøs og lå der helt stille. Jeg vil påstå at han ikke mente å gjøre meg vondt. Han var bare nysgjerrig, sånn som de fleste hormonelle tenåringsgutter er i dag. Han burde visst bedre og ikke hatt sex med søsteren sin. Vi inngikk en pakt om å aldri si dette til noen. Jeg holder pakten fortsatt på grunn av skam og vondhet. Det har ingenting å si nå som det har gått flere år siden hendelsene.

Disse seksuelle overgrepene har preget meg sterkt. Jeg sliter fortsatt mye i dag når det kommer til sex. De vondeste minnene er gjemt, men ikke glemt. Vi klarte å snakke litt om det, uten å gå detaljert inn i det. I ettertid har jeg et bedre forhold til han, enn det jeg hadde tidligere, men…

Alle som kjenner broren min tror han er en snill gutt som passer på familien sin, men han som alle andre, inkludert meg, har en mørk bakside av livet. Han utførte overgrepene, mens jeg lever med ettervirkningene i dag.

Jeg vil dele historien min for å belyse at overgrep fortsatt er et stort samfunnsproblem i dag.

Gutter hadde rett til å ta det de ville

Da jeg var 13 år var jeg utagerende og prøvde så hardt jeg kunne, å gjøre alt foreldrene mine sa jeg ikke skulle.

I julen det året ble jeg med venner på en hjemmefest. Jeg hadde drukket noen ganger før, men ikke mye. Guttene hadde med seg hjemmebrent. Jeg husker rett og slett ikke mye av kvelden, bare glimt. Glimt av et soverom, av at min kompis tar av meg buksa. Dagen etter visste jeg ikke hva som hadde skjedd, men jeg hadde vondt i underlivet. Venninna mi som også bare var 13 år hadde sett hva som hadde skjedd, men skjønte nok heller ikke hva dette betød. Hun reagerte med å kjefte på meg for det synet hun ble utsatt for, at jeg hadde drukket så mye at hun ble utsatt for å se meg bevisstløs og naken. Kroppen min var plutselig ikke lenger min, og gutter hadde rett til å ta det de ville. Først tre år etterpå kom dette opp som en tilfeldighet i samtale med en psykolog. Psykologen fortalte meg at dette var et overgrep og ikke min skyld. Jeg er glad for at jeg ikke husker og føler meg ikke traumatisert av selve hendelsen. Men jeg klarte ikke å ha et forhold til min egen kropp. Det er først nå, ti år etter, at jeg har begynt å få et tilnærmet normalt forhold til min egen kropp

Jeg gråt og ropte stopp

Han var to år eldre og jeg var kjempeforelsket. Vi var kjærester og jeg hadde frivillig sex hele tiden, helt til den ene gangen.

Han slang meg rundt mens vi hadde sex og prøvde å lure den inn i rompa mi. Jeg gråt og ropte stopp, og at jeg ikke ville. Jeg prøvde å riste meg vekk fra det, men da holdt han bare hardere. Jeg gråt så mye. Til slutt bare lå jeg der med tårer i øynene og greide ikke kjempe mer.

Jeg tenkte det var min feil i flere år og at han bare var for ivrig.

Ble barneprostituert i Stenersgt.

Det starta da jeg var 12 eller 13. Vi hadde flyttet fra Oslo til et landlig sted. Jeg mistrivdes og begynte å vanke med en gjeng, som kunne by på litt spenning.

Jeg var oppdratt til å være en «snill pike» og ville ikke være det lengre. Den selvutnevnte lederen var i 20-årsalderen. Han var en ekkel og skremmende fyr, som hadde overtaket på oss og valgte ut meg. Jeg ble dratt inn i en gammel, utbrukt stall og fikk velge mellom ham, en knust ølflaske eller kniven hans. Jeg hadde sett ham stikke ned en og kaste fulle flasker på en annen, så jeg sa ja til ham. Etter det trua ham med å drepe lillebror og faren min, dersom jeg ikke gjemte meg da pappa lette etter meg på seine kvelder. Jeg lot ham. Trodde jeg reddet de jeg var glad i.

Jeg begynte å rømme til byen og ble barneprostituert i Stenersgt. på 70-tallet. Ble fort narkoman og traff en eldre mann som 22-åring, som ble veldig interressert i meg. Tenk, en snill mann med jobb og leilighet tilbød MEG en ny og bedre tilværelse. Jeg var naiv. Trodde alle «skikkelige mennesker» var bedre enn meg, så jeg var takknemlig og glad. Jeg fikk barn med ham, gifta meg, selv om jeg allerede skjønte at dette var ingen snill mann. Han trengte seg på meg når jeg sov, han hadde en enorm sexdrift, og som gift med meg var det hans rettighet. Mange, mange ganger. Å si nei, prøve å vri meg unna og å prøve å dytte ham vekk var umulig. Han brøt meg også ned psykisk og jeg hadde «værsågo`å gi litt tilbake». Jeg som var så heldig at han ville ha meg. Ute likte han å gå bak meg for å se andre menns blikk på HANS dame. Jeg forsto at han var psykopat. I alle fall full av psykopatiske trekk. Jeg opplevde også mange voldtekter og ran som prostituert. Mønsteret fanger og jeg hadde sjøl satt meg i disse situasjonene. Nå er jeg snart 60 og lot meg bruke av en mann som er minst 15 år yngre enn meg for under et år siden. Det har skjedd flere ganger tidligere, at jeg lot menn slippe til, slik at det ble slutt på maset og jeg kunne få sove.

Hva er det med meg som tiltrekker meg slike menn? Jeg prøver å oppføre meg normalt. Jeg bruker ikke harde stoffer lengre, men selvmedisinerer meg mot angst, som jeg har fått trygd for. Som en av grunnene til uføretrygd. Jeg liker ikke å ha sex med menn lengre. Det har jeg ikke hatt på mange år. Jeg har hatt sex med noen få kvinner. Det var det ingenting vondt med og jeg tror at om jeg noen gang  blir moden for et forhold, skulle jeg ønske jeg ble glad i ei dame. Joda, det er mange raringer blandt oss kvinner også, og man er den man er. Jeg aner ikke om jeg har noen legning eller eventuelt hvilken. Jeg har aldri anmeldt noe og aldri fortalt alt, selv om mine nærmeste vet om en liten del av det jeg har opplevd.

PS Da jeg traff han jeg heldigvis har vært skilt fra i mange år, var jeg ikke lengre barneprostituert. Som 22-åring var jeg på strøket/plata ved bensinstasjonen i Rådhusgt. og parkeringsplassen (Oslo S sin «første» plate). At jeg traff ham der, burde ha fortalt meg noe, men han hadde en god forklaring på at han kjørte der akkurat da. Haha, hvor dum kan man bli?

Vel,dette var litt av min historie og kjære unge jenter som leser dette: Jeg vet med fornuften min at det ikke er min skyld, men jeg fikser ikke å dra for å prate om det. Jeg føler det er for seint for min del, men løp og anmeld om dere kommer ut for ufrivillig sex eller sjefer som prøver seg. Jeg slo til min sjef på julebordet dengang jeg hadde jobb i et halvt år. Mandagen etter var jeg selvfølgelig arbeidsledig. Da var jeg rundt 16 år. Han fortjente det, men det var jo meg det gikk utover. Samtidig er det et godt minne, at jeg til slutt fikk satt et endelig puntum for den sleske jævelen!

Hjertelig hilsen enda et mørketall.

Først nå de siste årene, har jeg forstått at jeg var utsatt for et overgrep.

Jeg var 14 år og var med en venninne på fjellet, vi skulle bo på en hytte og stå slalom. En kveld skulle vi gå ut og se oss litt omkring.

Det var et utested på området hvor vi gikk inn. Vi kom i prat med noen gutter som var i militæret i byen. De drakk øl og spanderte raust på oss. Jeg hadde aldri drukket før. Jeg ble sanseløst beruset. En av guttene fikk låne et rom på en hytte av en kamerat og tok meg med dit. Jeg husker bare bruddstykker. Vi lå på en seng og det var ubeskrivelig vondt. Foreldrene til venninnen min kom og hentet oss. De fikk høre hva som var hendt.  Jeg var drita og ropte ut foran alle «Jeg lå med han der». Dagen etter var jeg blodig og sår. Foreldrene til min venninne var sjokkerte og sa jeg ikke måtte fortelle dette til noen. Bare jeg ikke var blitt gravid, skulle dette gå bra. Bare ingen fikk vite hvor uansvarlige de hadde vært. Vi så militærguttene i bakken dagen etter og de pekte på meg og lo. Nå er jeg godt over 40 og har egne døtre. Vet med meg selv at hadde jeg vært de voksne den gang, hadde jeg tatt vare på denne jenta på en mindre egoistisk måte. Først nå de siste årene, har jeg forstått at jeg var utsatt for et overgrep. At dette ikke var noe jeg valgte å være med på. På grunn av fokuset dette har hatt i media. Tusen takk til alle som har gjort dette synlig for meg. Nå kan jeg slutte å skamme meg over å ha gitt noe verdifullt bort til en som ikke fortjener så mye som en tanke fra min side. Nå kan jeg trøste den lille, uvitende jenta jeg var den gangen, som fortsatt bor inne i meg. Jeg sliter fortsatt med en følelse av mindreverd. Jeg skal trøste henne til hun forstår at hun var naiv, et barn, som ikke ble sett av de voksne rundt henne.

Jeg er et mørketall

Jeg var meg, som jeg alltid er. Blid, imøtekommende og nysgjerrig på mennesker. Det var festival. Min venninne og hennes mann dro før meg fra festivalen. De passet på at jeg hadde noen å gå hjem sammen med, fordi det var så mørkt. Han sa han skulle få meg trygt hjem.

Vi dro fra festivalområdet. Han hadde sjåfør som skulle få meg trygt hjem. Vi lo, pratet og tullet. Ingenting tilsa at jeg ikke var trygg. Han spurte om det var ok at han dro hjem og skiftet før de kjørte meg hjem. Han var søkkvåt av regnværet og skulle ut på byen. Jeg sa at han selvfølgelig kunne det. Sjåføren ville kjøre en ekstra tur, mens han skiftet. Jeg ble med inn i leiligheten, mens sjåføren kjørte. Jeg husker hvordan jeg sto lent mot dørkarmen. Jeg pratet og lo.
Han spurte om vi skulle ta et bad. «Bad?» sa jeg, «Nei, det skal vi ikke. Du skal skifte og jeg skal hjem». Da startet alt. Han tok tak i meg, dro meg med seg og slengte meg i senga på rommet sitt. Hvordan han har fått av meg klærne, husker jeg ikke. De var også søkkvåte og klebet seg til kroppen min på grunn av været. Han voldtok meg gang på gang. Han kvelte meg til jeg var bevisstløs flere ganger. Jeg kom til bevissthet av et pip fra telefonen hans. Han filmet at han pakket fremmedlegemer inn i kroppen min. Jeg ba han om å slutte. Jeg prøvde å komme meg vekk derfra med en gang. Fikk på meg klærne og trodde jeg skulle klare å komme meg vekk. Han kom tilbake. Kastet meg på senga igjen og fortsatte. Det eneste jeg klarte å gjøre, var å si «Nei, vær så snill, ikke gjør dette. Jeg har barn». Jeg kjempet ikke mot, jeg ropte ikke og jeg gråt ikke. Jeg kom meg bort etter hvert. Jeg hadde vondt i kroppen, blodutredelser i øynene på grunn av kvelning og kuler på den ene siden av halsen. Antageligvis fordi han hadde kvelt meg så mange ganger.

Jeg visste veldig godt hva jeg var blitt utsatt for. Jeg prøvde å fokusere på taxituren. Jeg ville huske hvor vi kjørte, slik at jeg kunne fortelle politiet hvor han bodde. Jeg gikk ikke i dusjen, fordi jeg ville ha bevis på hva som hadde skjedd. Jeg gikk på toalettet. Det kom ut noe av det han hadde pakket inn i kroppen min. Jeg skylte det ned. Det angrer jeg på den dag i dag.

Jeg var i sjokk. Min eneste tanke dagen etterpå var at jeg måtte finne han. Jeg måtte ta fra han telefonen slik at han ikke kunne spre det han hadde filmet dagen før. Jeg var livredd for at min eldste sønn skulle se det. Hvorfor jeg tenkte slik, kan jeg ikke svare på i dag. Regner med at jeg var i sjokk. Jeg fortalte ikke venninnen min hva som hadde skjedd. Det eneste jeg sa, var at han de hadde latt meg være igjen med, ikke var spesielt snill og at han hadde tatt kvelertak på meg da jeg avviste han. Jeg viste henne kulene jeg hadde på halsen og hun så at jeg hadde bloutredelse i øynene. Jeg dro på samme festivalområde dagen etterpå. Jeg drakk masse og lette etter han over alt. Jeg dro ut på byen etter festivalen var slutt. Dit kom også han etter hvert. Jeg ba han bli med meg på toalettet. Jeg gråt og sa at han måtte slette alt han hadde filmet. Jeg sa jeg kjente lugubre mennesker som kom til å ta han om han ikke gjorde det. Han bare lo og sa at han ikke hadde noe på telefonen sin. Jeg ble med han hjem, frivillig. Jeg var desperat etter å få tak i telefonen hans. Han sa at han var sikker på at jeg var god til å suge. Jeg gjorde det, sugde han!

I håp om at han skulle sovne og at jeg kunne ta telefonen med meg og dra derfra. Han sovnet ikke. Jeg dro og følelsen jeg har hatt i meg i etterkant, fordi jeg valgte å dra tilbake til han har vært helt forferdelig.

Det gikk ti dager før jeg fortalte det til noen. Jeg fikk urinveisinfeksjon i ettertid og måtte ha behandling. Da jeg kom for å sjekke om det var blitt borte knakk jeg sammen hos legen og fortalte at jeg var blitt voldtatt. Jeg ble undersøkt og skadene jeg enda hadde, etter ti dager ble registrert hos legen. Jeg var sikker på at kroppen min var full av fremmedlegemer. Jeg fikk ultralyd og røntgen for å sjekke om det fremdeles var noe inni meg. Det var ikke, men følelsen av at det var noe inni meg gikk ikke bort.

Jeg dro til politiet. Spurte om de kunne registrere hendelsen uten at jeg anmeldte han. Jeg trengte mer tid. Jeg var livredd for at han skulle gjøre dette mot noen andre. Noen som var yngre enn meg, noen som var svakere enn meg eller noen som kanskje ikke tålte det samme som jeg trodde jeg tålte. De ba meg stoppe å prate fordi de var pålagt å hente han om jeg fortalte mer. De satte meg i kontakt med en advokat. Jeg snakket med to forskjellige advokater om saken og bestemte meg ut fra de samtalene, at jeg ikke maktet å gå gjennom den prosessen da. Jeg var redd, sliten og jeg ønsket ikke at familien min og barna mine skulle få vite noe om hva om hadde skjedd.

Tre år etterpå har jeg enda ikke anmeldt det. De tre årene har jeg gått til behandling hos psykolog og i en periode gikk jeg på kurs om det å bli utsatt for traume. Jeg lurer på hva han har gjort de siste tre årene.

I frykt og sjokk blir jeg til slutt liggende, mens han gjør seg ferdig.

Jeg kom i kontakt med en mann ute på byen. Vi gikk hjem til meg etterpå. Jeg ønsket å bli bedre kjent med han.

Han forandret karakter med en gang vi kom inn døren hjemme . Jeg var ung, 18 år, og tror i dag at jeg kom i et slags sjokk der og da. I hvert fall angrer jeg på, og skammer meg over, at jeg ikke gjorde mer motstand.
Jeg gjorde motstand og sa at jeg ikke ville ha sex med han. Han holdt meg fast og begynte å bli aggressiv og pågående. «Jeg har dessuten mensen» husker jeg at jeg sa. «Det bryr ikke jeg meg om» sa han tilbake. Jeg gjorde motstand i begynnelsen, men han var stekerere enn meg. Jeg var helt i sjokk og ble nesten lammet.

«Hva skjer nå….?  Nei dette skjer ikke. Nei dette vil jeg ikke. Jeg liker ikke han. Han er farlig. Vil han gjøre meg noe mer etterpå?».

Tanker raser mens han presser seg på meg. I frykt og sjokk blir jeg til slutt liggende, mens han gjør seg ferdig. Da han går sier han: «Jeg vet hvor du bor». Jeg går rett i dusjen. Føler meg skitten. Jeg sier ikke noe til noen. Tenker ikke på dette som en voldtekt. Bare at dette likte jeg ikke. Dette skulle ikke skjedd. Jeg er redd. Redd for å treffe han igjen.

Da jeg seinere treffer en å bli glad i,  kommer reaksjonene. Hver gang vi skal være intime, eller ha sex, kunne jeg begynne å sparke eller slå, skrike hysterisk eller si «Kom deg vekk», fordi synet av penisen ble ekkelt. Jeg ble dårlig. Jan forstod ikke hva som var galt, stakkar. Til slutt, etter mange slike episoder, sa han en dag: «Nå er det nok. Nå får du fortelle meg hva det er som et galt. Hvorfor reagerer du sånn»? Da fortalte jeg at jeg hadde hatt en negativ opplevelse med en mann. Jeg hadde også utviklet panikkangst og var redd for å være alene. Jeg måtte ofte gå av bussen,  fordi jeg måtte ha luft. Jeg bestilte time hos psykolog for problemene, og det var han som satte ord på det. «Vet du, det du forteller meg, vet du at det er voldtekt?» spurte han. Jeg tenkte bare en negativ opplevelse  og var så skamfull fordi dette var en jeg gikk sammen med hjem fra byen. Det at jeg ikke gjorde så mye motstand etter hvert, på grunn av sjokk tror jeg, som jeg i etterkant skulle ønske jeg hadde gjort. Et år trengte jeg hos psykolog. Ti år trengte jeg å komme meg gjennom, og føle at nå er det et tilbakelagt stadie. Jeg klarer å være intim igjen, uten at det lenger plager meg. Har ikke fortalt det til noen andre, fordi jeg prøvde med en seinere partner. Han sa bare «Ja, men du hadde jo tenkt å ha sex med han uansett? Du tok han jo med deg hjem?».

Tror mange ikke forteller sine historier, fordi vi tar skylden for overgrepet på oss selv. Tenke: «Hadde jeg ikke gjort det», eller  «Hvorfor gjorde jeg ikke sånn og sånn?». Med slike tanker er det lett å bli skamfull  og bli etterpåklok. Føle at man kanskje burde og kunne gjort ting annerledes.

Dette er min historie. Vi er nok mange slike. Mørketall som ikke kommer frem i lyset.

«Voldtar du meg? Du som har sånn en nydelig forlovede? Jeg skal anmelde deg»!

Det er ca 30 år siden nå og jeg har vel egentlig kommet videre i livet, selv om jeg aldri har hatt noe skikkelig forhold etter det jeg nå skal fortelle.

Jeg jobbet på Svalbard og vi hadde fått nydelig middag av ledelsen fordi vi hadde stått på med mye overtid. Selv om jeg var veldig sliten, avtalte jeg med ei at vi skulle bli med på en liten etterfest . Han som inviterte var forlovet med min navnesøster og hun var ikke oppe på Svalbard akkurat da. Vi var vel fem eller seks stykker, som ble med hjem til HAM. Etter en times tid ville jeg gå hjem, men hun som hadde lovet å gå i følge ville ikke ennå. Jeg la meg på en sofa og hvilte meg litt, bråvåknet av smerter og at HAN hadde dradd av meg buksene og stod og voldtok meg. Han hadde dradd beina mine opp og jeg hang nesten opp ned. Kun hodet og skuldrene lå på sofaen. På grunn av smerter i hoftene, våknet jeg fort. Jeg fikk sparket ham vekk og skrek: «Voldtar du meg? Du som har sånn en nydelig forlovede? Jeg skal anmelde deg»! Han hånlo og sa at alle visste at jeg hadde problemer i mitt ekteskap, så ingen ville tro meg! Jeg rev til meg klærne mine og kom meg hjem alene. Jeg hadde kun drukket et glass vin til maten og var livredd for å treffe isbjørn.

Vel hjemme dusjet jeg i over en time og la meg. Neste morgen gikk jeg på jobb som vanlig og turde ikke si det til noen. Jeg trodde ham da han sa at ingen ville tro meg. Jeg hadde vært gift med min mann i 12 år og hadde ikke vært sammen med noen andre enn ham. Noen måneder senere gikk jeg fra min mann, han fikk ikke vite hva HAN hadde gjort med meg. Jeg vet ikke om han ennå vet det. Det HAN gjorde med meg, sviket og sorgen, har nok preget livet mitt siden. Jeg er nå alene igjen og tror jeg blir alene . Jeg er sterk, forfatter, kunstner, har eget hus og klarer meg godt, men en stund var det ikke sånn!

Voldtok meg, mens kompisen lå på sofaen.

Jeg ble voldtatt av kjæresten til venninna mi da jeg nettopp hadde fylt 16 år. Nå er jeg nesten 60 og jeg tenker på det som skjedde ofte.

Det er fortsatt vondt og opprørende og har nok preget meg mye. Voldtekten skjedde da vi var en liten gjeng hjemme hos ham som voldtok. Det var en vanlig ettermiddag, ingen fest eller alkohol var involvert. Jeg hadde mageknip og fikk lov å legge meg på sofaen. På et tidspunkt dro de fleste andre, og jeg hadde fortsatt så vondt at det var vanskelig å reise seg opp. Alle sa jeg bare kunne ligge der til jeg ble bedre. Eieren av hybelen voldtok meg da de andre gikk – mens kompisen hans lå på sofaen litt unna. Jeg forstod ikke at noe sånt kunne skje. Jeg hadde aldri hatt noen flørtende kontakt med gjerningsmannen. Overgrepet kom helt overraskende. Jeg forstod heller ikke hvorfor kompisen ikke gjorde noe for å hjelpe meg. Etter voldtekten ble jeg gravid.
Rett etter overgrepet og da jeg tok abort, fortalte jeg ingen at jeg var blitt voldtatt. Det skjedde i 1977. Senere har jeg fortalt det til mange, noen kjenner han som gjorde også. Jeg har ofte følt det kleint å se hvordan folk reagerer når de får høre det. Det er ganske mange «rare» reaksjoner å få, som også gjør meg sint.

Jeg vet at det var voldtekt og jeg vet at dere vet det!

Det var nyttårsaften og jeg var på fest hos en bekjent. Jeg var 15 år og de fleste som var der var mellom 16-18 år. Jeg ble introdusert for tequila og blacka ut.

Jeg ble båret opp på et soverom av en venn og sovnet. Senere kommer det en bekjent inn, og det eneste jeg husker er at han ligger over meg og penetrerer meg. Jeg sier ingenting og later som jeg sover. Jeg får ikke puste. Jeg hører at han går ned trappen igjen. Jeg får puste. Da jeg tror det er over, kommer han som har festen inn. Han bærer meg inn på badet, fordi der er det lås på døren. Det varierer mellom at jeg ikke klarer å gjøre noe og at jeg slåss for harde livet. Han har sex med meg i alle mulige posisjoner. Rettelse: Han voldtar meg i alle mulige posisjoner.

Jeg fortalte det til en venninne noen dager senere og hun svarte: «Æsj, hadde du sex med to stykker på en kveld?». Jeg trodde i flere år at det var min skyld, ettersom jeg hadde drukket meg såpass full. Jeg løy om at jeg hadde blitt dopet ned. Jeg fikk mer forståelse da. Det tok fem år før jeg turte å fortelle den sanne historien igjen.

Jeg hater dere, jeg hater dere for at det gjorde meg til et offer.

Jeg ble forelsket i en gutt da jeg var 21 år og bestemte meg for å fortelle han hva som hadde skjedd. Jeg var så redd for at han skulle svare: «Æsj, hadde du sex med to stykker på en kveld?». Jeg hørte meg selv forsvare guttene med at «de var unge og fulle de og», «de visste sikkert ikke hva de gjorde». Han svarte:

«Jo, de vet godt hva de gjorde. Du har ikke plutselig sex med en som sover, er bevisstløs, ikke sier noe, gråter eller skriker. Du har ikke sex med en jente som ikke sier at hun vil. Det ville føltes helt sinnsykt feil. De har 100% skyld og du har null».

Jeg har så lyst til å fortelle dere at jeg vet — jeg vet at det var voldtekt. Og jeg vet at dere vet det.

« Older posts Newer posts »

© 2019 morketall.no

Theme by Anders NorenUp ↑