Noen dager føler jeg meg rett og slett dritt. De dagene det er verst vil jeg bare ende alt. Hvor lenge skal jeg behøve å ha det vondt? Det er ikke jeg som har gjort noe galt.
På mandag var det som å få mange tusen kniver i både magen og hjertet, da jeg fant ut at det er ni måneder siden alt dette skjedde. Ni måneder der jeg har slitt meg gjennom hver dag. Ni måneder der jeg egentlig vil bare gråte hver eneste dag. Ni måneder der jeg har vært fyllt med sinne og gråt. Ni måneder der jeg har sittet og håpet på å få en melding, der det står at han beklager seg for å ha vært en stor drittsekk mot meg. Og til slutt ni måneder siden jeg fikk smerter ingen kan finne svar på hvorfor jeg har.
Kan ikke folk bare løfte hodet opp fra sine skrevne manus på jobben og faktisk klare å tenke uten for boksen. Se på den jenta som faktisk er så tøff, at hun kommer og anmelder et overgrep. Se på den jenta som nesten ikke klarer å prate, fordi hun er så tørr i munnen, på grunn av angst for at ingen skal tro eller høre på henne.
Denne jenta hadde rett hele veien. Alt av politi har ikke trodd på henne. Hun sitter der og ikke tror på seg selv engang. Blir usikker på det kroppen hennes sier ikke er greit. Hun blir utrolig usikker på hva hun ikke klarte å se den kvelden.
Hun er usikker på hele situasjonen. Bør hun i det hele tatt tro på seg selv? Var hun med på det fullt og helt eller angrer hun bare? Det er det spørsmålet hun får hele tiden og det er det spørsmålet hun blir mer og mer usikker på seg selv av.