Du sa du bare ville prate med meg. På toalettet var det stille og jeg stolte på deg. Vi var tross alt i samme tropp i militæret, men du ville ikke snakke. Du ville kysse, klå og vise frem hvor hard du var. Du tvang meg til å kjenne.
Men det er ikke du som som var mitt mørketall. Du innrømte alt både i avhør og til troppssjef. Du tok skylden og jeg kunne slappe av. Vite at det ikke var min feil, at det ikke var noe jeg burde ha likt eller noe jeg hadde innbilt meg. Jeg visste ikke hvor godt det gjorde før det skjedde i gjen tre måneder senere, da av en ansatt i Forsvaret.
Du, ansatt i Forsvaret, var ikke så ærlig. Du løy i avhør og mente jeg måtte være sinnsyk for å kunne si slikt. Men jeg var ikke det, ikke før nå. Du fikk til noe ikke ti år med mobbing, utestengning og slåsskamper kunne. Du tok fra meg trua på at noen menn kan være gode, at jeg kunne likes, at jeg hadde verdi. Nå sitter jeg igjen knekt, usynlig, sinnsyk.
Jeg prøver å grave meg opp igjen. Gå på skolen og virke normal. Men halvveis på autopilot møter jeg mitt neste mørketall, på klassefest for endt semester. Du virket alene, litt utilpass, litt full. Så jeg danset med deg og snakket med deg. Selv om jeg har det kjipt vil jeg ikke at andre skal ha det sånn. Litt senere på kvelden tok du et grepa tak mellom beina mine og klemte til. Jeg dyttet deg vekk. Tenkte du hadde mistolka noen signaler. Men så spør du meg «du ser litt submissiv ut. er du submissiv?». Før eller etter den samtalen, jeg husker ikke helt, så bestemmer du deg igjen for at kroppen min er fritt frem. Høyrehånda di skyter frem og omslutter mitt venstre bryst og klemmer, hardt. Trodde det skulle gitt blåmerker. Desverre gjorde det ikke det, så jeg sto der igjen uten bevis for hva som hadde skjedd.
Det skjer igjen og igjen. Menn på byen, på bussen eller på gata. De bestemmer seg for at du bare er et objekt, noe de kan klemme og beføle som de selv ønsker. Hendene deres faller ikke bare på mystisk vis på brystene mine og gir ett lett klem. Eller på rumpa mi, hoftene mine, skrittet mitt.