Første jeg vil si er at «voldtekt» er et så skummelt ord. Når jeg forteller om voldtekten, så spør de om jeg sa nei og om jeg gjorde motstand.

Nå skal jeg fortelle min historie. Jeg og den daværende kjæresten min skulle ha sex. Vi hadde det en stund. Jeg sa at jeg trodde det var noe som ikke stemte. Lyset ble skrudd på og jeg hadde blødd i hele sengen. Over meg og over ham. Det var mensen. Jeg tenkte naturligvis at akten var over, og ville dusje blodet av meg, men typen min ville at jeg skulle fortsette. Jeg sa «nå tuller du». Han dyttet hodet mitt mot den blodige penisen hans og holdt hodet mitt hardt fast. Han dyttet penisen sin så langt ned i halsen på meg at jeg ikke fikk puste. Jeg prøvde å komme meg løs, men han hadde hodet mitt i et fast grep. Jeg så opp mot han, mens jeg gråt. Jeg prøvde å dytte meg av, men jeg var ikke sterk nok. Jeg prøvde å skrike. Begge hendende hans holdt meg fast. Sekundene føltes så lange. Jeg fikk panikk. Jeg klarte ikke å bevege meg, som om kroppen frøs. Blodsmaken og halsen føltes sår. Så kom skammen. Han ble sint for at jeg gråt, og sa det var lite tennende for ham at jeg gråt og sa at neste gang skulle jeg ikke gjøre det.

Jeg har fått høre at andre mener jeg blir for selvmedliden, når jeg sier jeg har blitt voldtatt.