Jeg var bare et barn, ikke eldre enn åtte år. Jeg dro bort til bestevenninna mi som var ute akkurat da, men faren sa jeg kunne vente på henne i gangen, da hun nok snart var hjemme igjen.

Jeg husker jeg stod ubekvemt i gangen og ventet, da faren kom bort og pratet med meg. Han ville ha meg ned i de andre rommene, men jeg ville stå i gangen. Hva han snakket om husker jeg ikke, men han spurte etter hvert om han kunne ta på tissen min. Jeg sa nei og følte meg veldig utrygg og usikker. Han godsnakket med meg og spurte igjen og igjen. Jeg endte opp med gi en nølende tillatelse til han. Kan enda erindre den store kroppen hans og de feite fingrene hans, som var nedi trusa mi. Hvordan jeg som barn ikke hadde stemme til å si ifra at det han gjorde var galt. Han fikk snakket til seg to omganger ned i trusa mi, før jeg turte å avslutte det med å dra handen hans vekk og gå hjem.

Jeg holdt ikke kjeft. Jeg pratet med familien om dette. Fikk tømt meg slik at jeg den dag i dag ikke har noen vonde tanker om dette. Venninna mi trodde meg ikke, men det er helt forståelig. Hvilken åtte år gammel jente vil tro at sin egen far er en som tafser på småjenter! Dette er likevel et kapittel i mitt liv hvor jeg ikke fikk vite alt. Jeg vet ikke hva som skjedde i etterkant, da familien fikk vite hva han hadde gjort. Jeg er bare takknemlig for at min familie var der og fikk pratet med meg, og at det ikke ble en kjempestor sak for meg. At jeg kunne gå videre som et barn, uten å føle at jeg hadde gjort noe galt.