Forholdet med mannen min hadde lenge vært usunt. Seksuelt var det han som hadde overtaket. Under samleie kunne jeg for eksempel kjenne hånda hans på hodet mitt, som førte hodet mitt ned mot pikken hans – det betød at han ville at jeg skulle suge han.
Han kunne hente frem en gummi-dildo fra nattbordskuffen — verdens ekleste og ment til å virke naturtro. Den var både for stor og hadde for mye friksjon i materialet til at jeg noen gang kunne like det. Ingen glidekrem, ingen forspill. Dette var enveiskjøring. Han tvang den inn i meg likevel. Kalte den «lille kompisen min», og likte tydelig å se at jeg syntes det var ubehagelig og trangt å bli penetrert med den. Jeg anmeldte det ikke. Han var jo mannen min. Jeg var flau. Jeg burde jo klart å stoppe det selv? Det var jo kanskje litt min feil likevel?
Omsider, etter flere år valgte jeg å gjøre det slutt. Siste natten vi bodde sammen ble jeg voldtatt. Jeg slet med å sove, og tok en innsovningstablett. I halvsøvne merker jeg at han har tatt ut tampongen og penetrert meg. Han fullbyrdet et samleie. Jeg er lamslått og halvveis dopet og ute av stand til å både gjøre verbal motstand og fysisk motstand. Jeg er fanget i min egen kropp. I hans makt. Etterpå putter han inn en ny tampong i meg, og legger seg til å sove ved siden av meg. Jeg våkner om morgenen, ute av meg. Dusjer og gjør meg klar til å dra på universitetet på autopilot. Etter første time knekker jeg fullstendig sammen. Jeg blir fulgt til fastlege av en studiekamerat, videre til vurdering ved akuttpsykiatri, dernest til en psykiater som jeg allerede gikk til oppfølging hos. Ingen sier at jeg bør undersøkes eller at jeg burde anmelde. Skammen er min.