50 år etterpå husket jeg. Ugjerningen skjedde før jeg fylte tre år. Mens det uventede minnet demret,  skrev jeg ned alle detaljer, uten å pynte på noe.

I tankene gikk jeg gjennom alt på nytt. Visst gjorde det vondt, men ingenting satte seg fast. Det forble et uventet og stygt minne, men ikke mer enn det.

Etter å ha lest hva jeg hadde skrevet, så jeg at dette giddet jeg ikke bære på selv. Dette måtte tilbake til den som hadde det egentlige ansvaret. Riktignok var onkel død for flere år siden, men tante som hadde gjort alt hun kunne for å skjule ugjerningen var høyst oppegående og i full vigør.
Hun hadde den gangen tatt seg av en liten unge, som knapt var ved bevissthet, som hadde revnet og blødde bak. Det virket som om hun den gang visse nøyaktig hva hun skulle gjøre og at hun hadde lang rutine med å dekke over.

Akkurat denne familien var hardt rammet av onkel sine ugjerninger, og han var ingen populær mann. Tante hadde lang erfaring i å skjule hemmeligheter.

En av familiemedlemmene hadde på modig vis tatt initiativ til å stå opp for seg selv og andre ofre, og fortalt deler av sin historie for media. Hun oppfordret til å ikke tie denne type ugjerninger i hjel, men å derimot snakke dem i hjel.

Tante fikk mitt brev, skrevet som et minne – ikke som en anklage. Brevet inneholdt detaljer hun måtte kjenne seg igjen i.

Ikke uventet kom en storm av raseri tilbake mot meg, men med bekreftelser på at det jeg fortalte var sannsynlig.

Jeg lot dem rase. Forsto at dette handlet om deres umodne følelser og at de kom ut av balanse når hemmelighetene ikke var hemmelig lenger.

Raseriet traff meg ikke. Det føk forbi og ble oppløst i vinden.

Jeg hadde greid å plassere ansvaret der det hører hjemme.