Det kan ta opp til flere uker før din historie publiseres. Dette skyldes kø. Takk for at du deler. Dette er hva som står på morketall.no, der hvor du skriver inn historien din (red.anm). Ja, det kan ta flere uker, og det har gått opp for meg at det er så vanlig. Så altfor vanlig. Å utsettes for overgrep, vold og trakassering. Og altfor mange har en historie eller flere om gruppevoldtekt.

Jeg var hos en venninne og en flaske vin ble delt. Så kom det opp at hun hadde vært utsatt for nesten det samme som meg. Bare at hun slapp unna i siste liten. Noen som reddet henne. Og at det er så vanlig og at det fremdeles ignoreres. At dette vil ramme flere, er nesten verre enn det jeg har overlevd. Hvorfor? For da bekreftes det at du er en tøs. At du ikke er så viktig. At det som skjer med deg er en del av det å være jente / bli kvinne.
Jeg var så uskyldig dengang. Så naiv. Det er jo det jeg var. Ikke dum, som jeg liker å tenke. Uansvarlig. Kom til oss på fest, sa de. Jeg tenkte at jeg som andre ungdommer burde feste jeg også. Ikke bare sitte hjemme med bøkene mine, som jeg likte å gjøre. Jeg hadde ingen erfaring med andre ungdommer, fest gutter eller alkohol. Da jeg kom frem var det bare de. Tre gutter. Spurte om ikke flere skulle komme. Joda, sa de. Og ga meg alkohol å drikke. Sprit. Det tok vel ikke mye alkohol før jeg var så beruset at motstand ble vanskelig. De tok meg ned i kjelleren. Satte på en sånn type film. Norske gutter. Fra et besteborgerlig hjem. Såkalte ordentlige gutter. Gutter som ikke gjør sånt. De hadde sjenket meg så full at jeg var (heldigvis) nærmest bevisstløs på dette tidspunktet. Jeg ble borte. Våknet i seng. En over meg. Jeg var våken nok i noen minutter til å spørre «hvorfor gjør dere dette mot meg». Så hedigvis ble jeg borte igjen. Skammen da de vekket meg tidlig om morgen for å sende meg hjem.

Ble gravid. Skammen ble større enn størst. Da jeg var på sykehuset for å ta abort, ville de ansatte ikke (slik jeg oppfattet dem) ha noe med en sånn som meg å gjøre. Det var det aller verste. De ville at jeg skulle overnatte for så å gjennomføre abort morgenen etter. Så forlot de meg. Alene. På et sykehusrom. Ingen som pratet med meg. Spurte hva som hadde skjedd. Og dette husker jeg nesten mest tydelig selv, om mye av dette også er fortrengt. Denne sårheten. Ensomheten. Den ultimate skammen. Det vi ikke skulle snakke om. At jeg hadde kommet i ulykka. Det var mitt å bære alene. Dette er ingenting å snakke om, hva som har skjedd, du er en skjøge og en tøs som har fristet unge menn fra gode hjem til å begå slike handlinger mot deg. Dette er det som skjer med dårlige jenter som deg.

Jeg gikk fra å være ei jente som var så ordentlig og skoleflink og som elsket å være med bøkene sine til å være det de projiserte meg til å være. The dark years som fulgte.
Og nå leser jeg her at det er kø for å dele slik historie. Vi er så mange. Jeg har allerede lest en del  historier før jeg skrev min. HVOFOR?!?!!!? HVORDAN KAN SLIKT GÅ AN?!? At så mange jenter / kvinner (noen få gutter / menn) kan utsettes for så mange former for overgrep og et samfunn REAGERER IKKE?!???! Det gjør like så vondt, som alt det jævlige jeg har overlevd, at dette er så altfor normalt og at det er en del av jenter/kvinners erfaringsverden.