Du var ansatt. Jeg var menig. Det skulle ikke skje.
På et lite sted i nord, ved en bar møttes vi. Nachspiel var vanlig. Menige ble med ofte, siden vi ikke fikk drikke på leir, men på dette «nache» ble ikke andre med. Alene i taxien med deg begynte jeg å angre på at jeg ble med. Så husket jeg mantraet. Vi har ikke sex i Forsvaret. Du betalte med kort og vi gikk inn i huset.
Jeg kom inn i en etasje med kjøkken og stue, en halv etasje ned var badet og soverommene. Trappen var til høyre for inngangsdøra. Badet rett frem og soverommene på sidene.
Det startet på soverommet til venstre for badet. Du prøvde å kle av meg og jeg kledde på meg. Til slutt sto jeg der i trusa. Da ville du dusje med meg. Hendene dine omsluttet mine håndledd og dro meg inn i dusjen — jeg på to stive bein. Med mine 180 cm er jeg ikke den letteste å dra avgårde med, men du gjorde det uansett. Det er her den detaljerte delen av hukommelsen stopper, den delen som prøvde å huske mest mulig detaljer i tilfelle jeg trengte de i ettertid. Det er her det slutter å være meg. Jeg står ved siden av, som en tilskuer i mitt eget mareritt.
Så står jeg der i hjørnet av dusjen, prøver å unngå vannet, unngå dine hender. Da føler selv den høyeste jente seg liten, usynlig, ubetydelig. Med dine hender vandrende over og inni kroppen min der de ikke skulle være, ga jeg opp. Du trakk meg inn i vannstrålene ned på fanget ditt. Slik satt vi en stund til du bestemte at det var på tide å utforske neste rom. Soverommet til høyre for badet.
Her lå jeg med deg oppå meg, mine hvite knoker lukket rundt trusekanten sammen med dine. Jeg dro opp og du dro ned. Du vant. Så kryper du høyere opp på brystet mitt, holder armene mine over hodet, hardt. Jeg husker det ikke ordentlig lengre, men din ledige hånd vandrer igjen over min kropp og ditt lem nærmer seg mitt indre. Jeg får en arm løs, holden den foran som et beskyttende dekke. Det funker og etter hvert gir du opp på den fronten. Det ender med at jeg runker deg. Du kommer, du er ferdig med meg, jeg kan gå.
Saken ble henlagt på bevisets stilling. Han nekter for å ha truffet meg, vært på byen og tatt drosja. Han ble konfrontert med løgnene i avhøret og svarte likt på alle spørsmål.
Blåmerker, detaljert beskrivelse av omgivelsene og hva han gjorde, at han brukte kortet og tok drosje. Han løy under avhør og de visste han løy. Enda er ikke min troverdighet nok. Jeg hadde til og med riktig adresse. Adressen han sa en gang i drosja, det har brent seg fast.
Jeg er et mørketall selv Forsvaret ikke vil vedkjenne seg. De sier det er trygt for jenter der nå, men det er det ikke. To ganger skjedde det, og ryktene sprer seg fort på en leir uten mye annet å gjøre. Ikke bare om meg, men om alle jenter der.