Dette var i starten av russetiden min. Vi skulle på slippfest i en annen by. Det var jeg og ei venninne og en guttegruppe på fem. Jeg hadde drukket, slik at turen til denne byen føk avgårde.

Jeg husker momenter av turen, men det jeg husker best var kun da vi kom frem til stedet slippfesten var. Plutselig endte jeg opp med å gå bort fra slippfesten og en klubb som jeg aldri kom inn på. Jeg ble presset mot en bil og kjente en skarp smerte mellom beina. Så ble alt svart, helt til jeg hørte «Jeg kommer inn».

Panikk fosset over meg. Hva hadde akkurat skjedd og hvordan endte jeg opp her? Det var som om jeg plutselig hadde alle fem sanser tilbake og freaket helt ut. Jeg sa nei. Jeg sa nei og prøvde å forklare at jeg ikke var på noe prevensjon som piller eller stav. Men han gjorde det fortsatt.

Noen forbigående hadde funnet meg ved bilen, alene og gråtende. De ringte politiet, som kom etter hvert.

Deretter ble jeg kjørt til et voldtektsmottak og ringte foreldrene mine.

Dagen etter, på en mandag, så var jeg hjemme. Orket ikke noe. Absolutt ingenting. Plutselig fikk jeg en telefon med et nummer jeg aldri hadde sett før. Jeg svarte og det var politiet. Hun snakket angående informasjonen de hadde fått fra kvelden og forklarte situasjonen.

«Det er ikke grovt nok», sa hun.

To dager etter så fikk jeg kontakt med en advokat. Jeg fortalte henne om telefonsamtalen, som hun sa jeg aldri skulle ha fått.