Jeg ble voldtatt av kjæresten til venninna mi da jeg nettopp hadde fylt 16 år. Nå er jeg nesten 60 og jeg tenker på det som skjedde ofte.
Det er fortsatt vondt og opprørende og har nok preget meg mye. Voldtekten skjedde da vi var en liten gjeng hjemme hos ham som voldtok. Det var en vanlig ettermiddag, ingen fest eller alkohol var involvert. Jeg hadde mageknip og fikk lov å legge meg på sofaen. På et tidspunkt dro de fleste andre, og jeg hadde fortsatt så vondt at det var vanskelig å reise seg opp. Alle sa jeg bare kunne ligge der til jeg ble bedre. Eieren av hybelen voldtok meg da de andre gikk – mens kompisen hans lå på sofaen litt unna. Jeg forstod ikke at noe sånt kunne skje. Jeg hadde aldri hatt noen flørtende kontakt med gjerningsmannen. Overgrepet kom helt overraskende. Jeg forstod heller ikke hvorfor kompisen ikke gjorde noe for å hjelpe meg. Etter voldtekten ble jeg gravid.
Rett etter overgrepet og da jeg tok abort, fortalte jeg ingen at jeg var blitt voldtatt. Det skjedde i 1977. Senere har jeg fortalt det til mange, noen kjenner han som gjorde også. Jeg har ofte følt det kleint å se hvordan folk reagerer når de får høre det. Det er ganske mange «rare» reaksjoner å få, som også gjør meg sint.